Lavutslippssamfunnet i 2050? Hvordan norske kommuner jobber med grønn omstilling

Abstract

I denne oppgaven har jeg undersøkt hvordan fem norske kommuner jobber med å bli lavutslippssamfunn gjennom planrelatert arbeid. Det har jeg gjort gjennom å intervjue planleggere, rådgiver og prosjektmedarbeidere fra Narvik, Steinkjer, Verdal, Levanger og Hamar kommune. For å forstå hva kommuneplaner gjør og hvilke verktøy de kan være for kommuner i omstillingsprosesser, har jeg gjennomført en dokumentanalyse av kommunenes samfunnsplaner, arealplaner, klima-, miljø-, og energiplaner. Studien viser at kommunenes tiltak for grønn omstilling i stor grad består av tilpasning til klimaendringer snarere enn dyptgående transformasjonsprosesser, som trengs for å skape robusthet mot større klima- og miljøendringer, slik det har blitt vist til av bl.a. Hillier (2007), Pelling (2011), og O´Brien & Sygna (2013). Oppgaven redegjør for tilgjengelige verktøy som kommunene har for å drive frem grønn omstilling, så som PBL (2008) og Nasjonale forventninger (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2015). Samtidig er det andre redskaper som kommunene selv trekker frem som viktigst, slik som samarbeid, nettverk, og prosjektdeltakelse. Oppgaven viser videre til utfordringer kommunene har med å skulle bli lavutslippssamfunn. Utfordringer som beskrives er mangel på kapasitet i de mindre og mellomstore kommunene, at de lokale forutsetningene for å følge statlige forventinger til bærekraftig utvikling er ikke tilstede, og planleggere og kommunene opplever krysspress fra flere ulike interessenter i deres arbeid med klima- og miljørelaterte spørsmål. En mer implisitt utfordring som kommer tydelig frem er vekstparadigmet som gjennomsyrer statlige føringer og som styrer mye av utviklingen i kommunene. Min ambisjon med oppgaven er å bidra med kunnskap om hvordan kommuner arbeider med grønne omstillingsprosesser. Oppgaven viser at hvis kommuner i større grad skal kunne bidra med omstilling til lavutslippssamfunn, så må kompleksiteten i planleggingsarbeid tas mer på alvor, og jeg argumenterer for at vi må begynne å stille spørsmålstegn ved vekstparadigmet.