Antibiotikaforbruk til barn ved Rikshospitalet : målemetoder og analyse av forbruk i klinisk praksis

Abstract

Bakgrunn: Ved Rikshospitalet har man fulgt forbruket av antibiotika nøye i en årrekke ved å benytte data fra sykehusapotekets legemiddelleveranser, som er basert på måleenheten definerte døgndoser (DDD). Bakgrunnen for dette prosjektet var et ønske fra Avdeling for sykehushygiene om å undersøke forbruket hos barn nærmere, da det er flere årsaker til at DDD ikke er en passende måleenhet for denne pasientgruppen.

Formål: Undersøke hvordan DDD fungerer som måleverktøy og hvorvidt dette gir et riktig bilde av klinisk praksis, når det gjelder antibiotikaforbruk til barn på sykehuset. Kartlegge den praktiske bruken med hensyn på administrasjonsform, dosestørrelse, kombinasjonsbehandling og om terapi skyldes profylakse eller behandling.

Materiale og metode: Studien omfattet alle pasienter som fikk systemiske antibiotika ved to sengeposter for barn på Rikshospitalet fra 13.11.07 til 13.12.07 og 14.01.08 til 28.02.08. Data ble hentet manuelt fra pasientenes journaler, med legemiddelkurver som hovedkilde. Innsamlingen foregikk ved at opplysninger som ble ansett som relevant for pasientenes antibiotikabruk ble overført fra journal til et registreringsskjema utviklet av studenten. Innsamlede data ble lagt inn i statistikkprogrammet SPSS. Opplysninger om mengde antibiotika levert fra sykehusapoteket ble innhentet, samt at beholdning ved sengepostenes medisinrom ble kvantifisert før start og etter slutt av innsamlingsperioden, slik at uttak av antibiotika fra medisinrom i løpet av perioden kunne kvantifiseres. Disse kildene til data om forbruk ble så sammenliknet med mengdene registrert som administrert til pasientene i følge journalmaterialet. Svinn ble kartlagt i andre periode ved å kvantifisere kasserte antibiotikarester.

Resultater: Ved registreringsslutt var det 171 pasienter som hadde fått antibiotika. Disse utgjorde 32 % av det totale antall inneliggende pasienter. Ingen av de ulike kildene samsvarte når det gjaldt det totale antibiotikaforbruket oppgitt som antall DDD. Bare 69 % av mengden levert fra apoteket kunne gjenfinnes som administrert til pasientene. Den gjennomsnittlige ordinerte barnedosen som andel av DDD varierte fra 0,17 til 1,06 for de ulike antibiotika omfattet av studien.

Konklusjon: Det var ikke overensstemmelse mellom de ulike kildene benyttet for å beskrive forbruket av antibiotika. Salgsstatistikk fra apoteket representerte ikke den reelle bruken registrert ved sengepostene. Det var stor variasjon blant de ulike midlene i forholdet mellom den faktiske dosen forskrevet til pasientene og DDD. For å kunne få et riktigere bilde av antibiotikaforbruk i form av pasienteksponering og utbredelse, må forbruket målt i DDD korrigeres for vanlig barnedosering av det aktuelle antibiotikumet ved avdelingen.