Sitte med læringspartner eller ha en å sitte med? En casestudie om forutsetninger som kan ha betydning for læringspartnermetoden, slik at den kan bidra til å støtte elevenes læring

Abstract

Elevvurdering for læring er en sentral satsing og klart forankret i styrende dokumenter og lovgivningen på utdanningsområdet i grunnskolen. Hvordan eleven kan være en hjelp og støtte for hverandre i undervisningen er en viktig del av dette tema om elevvurdering. I en casestudie har jeg observert læringspartnermetoden gjennom et utvalg av tre læringspar fra mellomtrinnet i en grunnskole over tre uker. Formålet er å identifisere mønster og trekke, innen og mellom de tre læringsparene, gjennom observasjonene, som medfører at det er noen forutsetninger som er viktige for at metoden skal bidra til å støtte læringen. Et sosiokulturelt perspektiv er benyttet som vektlegger betydningen av interaksjon i praksisfellesskapet for å skape motivasjon og læring blant elevene. I tillegg utgjør et sosialkonstruktivistisk ståsted og hermeneutikken viktig teoretisk ramme. Noen forutsetninger er av mer grunnleggende karakter enn andre, hvor tillit og trygget for å skape gode følelsesmessige relasjoner er den mest grunnleggende. Språket som medierende artefakt og hvordan språket både blir benyttet og utviklet seg i læringsparene er også av grunnleggende karakter. De to grunnleggende forutsetninger skaper grunnlag for evnen til motivasjon, inkludering, selvreguleringen, samarbeid og elevvurdering i læringsparene. Casestudiet og de forutsetninger som er identifisert, skaper grunnlag for nye spørsmål som gjelder egenskaper ved sammensetning av læringspar. Henholdsvis faglig nivå, kjønn, tidligere erfaring og oppgavetype.