Avløp og oppdrettsanlegg som mulige forurensningskilder til mikroplast i blåskjell (Mytilus edulis)

Abstract

De siste 60 årene har masseproduksjonen av plast økt (Barnes et al., 2009) og lite tyder på at produksjonen av plast vil avta med det første på grunn av de samme egenskapene som gjør at plast er farlig på avveie; det er et slitesterkt materiale og vi kjenner ikke fullstendig til konsekvensene eller nedbrytningsforløpet av det. Mikroplast er små plastpartikler som kan komme fra mange ulike forurensningskilder som for eksempel redskaper og utstyr i fiskeri- og havbruksnæringen og mikroplastfibre fra syntetiske klær. I dette studiet er mikroplast delt inn i tre størrelsesgrupper; < 5 mm, 2-4 mm og < 1 mm. Valget av blåskjell (Mytilus edulis) kommer av at de er lett tilgjengelig over et stort geografisk område, de filtrerer vann og er lite spesifikk i dietten, og er derfor svært utsatt for å filtrere mikroplastpartikler. Problemstillingen var å undersøke hvilken effekt nærhet til avløp og nærhet til oppdrettsanlegg hadde på forekomst av mikroplast i blåskjellene. Dette ble gjort ved å samle inn blåskjell rundt om i Tromsøområdet på stasjoner nært avløp og nært oppdrettsanlegg, samt på kontrollstasjoner. Blåskjellene ble behandlet på laboratorium i en basisk løsning som løste opp det biologiske materialet for å deretter kunne skille det fra mikroplasten. Mikroplasten ble så undersøkt under mikroskop. Underveis i behandlingen ble det tatt en rekke blanke prøver for å ta høyde for kontaminering under prosessen. Til sist ble det gjort en statistisk analyse av resultatene og det ble gjort følgende funn; ingen resultater tilsier at stasjoner med nærhet til en av de mulige forurensningskildene som ble undersøkt har flere mikroplastpartikler enn kontrollstasjonene, og det var ikke en høyere proporsjon av fiber på stasjonene med nærhet til avløp sammenlignet med kontrollstasjonene. Av stasjonene med nærhet til avløp var det stasjonen ved Sommarøy som hadde flest mikroplastpartikler. Blå fragmenter med størrelse < 1 mm var den dominerende plasttypen og gikk igjen som en av de plasttypene som ikke var jevnt fordelt mellom individene på stasjonene. Generelt var forekomsten av plasttypene ulik mellom stasjonene som kan tyde på eksponering fra ulike forurensningskilder. Antall mikroplastpartikler økte med økt størrelse på blåskjellet, men det var ikke nødvendigvis de største individene som hadde flest mikroplastpartikler. Alle stasjonene som ble undersøkt inneholdt mikroplastpartikler, og studiet bekrefter derfor at blåskjell kan brukes som et biologisk referansepunkt (Lusher et al., 2017a; Bråte et al., 2018b), samt bidrar resultatene til kartlegging av mikroplast rundt Tromsøområdet.