Sjørøya i fortellinger om levende landskap

Abstract

Artikkelen undersøker fiske av, og fortellinger om sjørøye i rurale samfunn i Troms, Nord-Norge. Fortellingene står ikke i samsvar med det faktiske fiske, som ikke er ulikt fiske etter ørret eller laks, eller folk fisker ikke etter sjørøye i det hele tatt, samtidig som fortellingene om den merkelige sjørøya er vanlige og populære. Den spesielle oppmerksomheten sjørøya får i fortellinger, knyttes her til en naturforståelse som verdsetter det som er vanskelig å forstå. Røya inngår i en videre og rikere landskapsforståelse gjennom en kulturell overføring som følger overføring av fangstpraksis. Her er bruk og helliggjøring ikke motsatte størrelser, men komplementære, som eksemplifisert i den samiske forståelsen av landskaper i Sáiva: hellige fjell og innsjøer hvor sjørøya også i dag kan finnes.

This article investigates fishing for and talking about sea-going arctic char in rural communities in Troms, Northern Norway. The narration is not in balance with the actual fishing, which is quite similar fishing for salmon or sea-trout, or is actually not done at all, while narratives on Arctic char are common and popular. This lack of balance is connected to an understanding of nature where what is hard to understand is valued. The char is included in a wider and richer understanding of landscapes through cultural transmission connected to the transmission of practices. Here use and sanctification are not opposites, but complementary, as exemplified in the saami understanding of landscapes in Sáiva: holy mountains and lakes where the sea-going Arctic char can be found to this day.