Fruktene av "Lindring i nord" – nært samarbeid i en langstrakt landsdel

Abstract

<i>Mer enn 20 år tilbake, hadde vi en ung mann med alvorlig kreftsykdom og spredning til høyre lår. Han hadde forsøkt mange behandlinger med kun kortvarig effekt. Sykdommen ga han en rekke plager som smerter, gang- vansker og store ulcerasjoner som var en ekstra utfordring pleiemessig. <p> Pasienten var gift, han var småbarnsfar og egentlig fra et annet sted i landet, men bodde nå på finnmarkskysten, 4 timers kjøring til nærmeste sykehus. På spørsmål om hvor han skulle være isluttfasen av sitt liv, var det ingen tvil om at han skulle hjem til sine. Der var hjemmetjenesten forberedt på å ta imot han. Fastlege hadde de ikke for tiden, men legevikarer som kom og dro. <p> Da vi noen år senere hadde undervisning i regi av «Lindring i nord» (LIN) i en av nabokommunene, måtte jeg høre med en av sykepleierne fra hans kommune hvordan slutten ble. Hun fortalte at det faktisk hadde gått rimelig greit, alt tatt i betraktning. Han fikk være hjemme og alle stilte opp. Det ble så bra det kunne bli. (Anonymisert)</i><p>

<p>Denne historien viser at god palliasjon i mindre distriktskommuner langt fra sykehus er mulig, men det krever kompetanse, engasjement, samarbeid og kunnskap om hvor man kan få hjelp ved behov.