Fremmede i forvaltningen. Rakkestad og Orknøyene 1424/25

Abstract

Erik av Pommerns regjeringstid (1389–1442) var preget av øvrighetsmotstand i både Norge og de norrøne oversjøiske provinsene. Historikere har tradisjonelt betraktet bondeuroen på 1420- og 1430-tallet som en reaksjon på kongens bruk av utenlandske menn i lokalforvaltningen. To av de tidligste eksemplene stammer fra Rakkestad (Østfold) og Orknøyene i 1424/25. Antagonistene i begge tilfeller – Herman Molteke i Rakkestad og David Menzies på Orknøyene – hadde utenlandske røtter, og motstanden mot disse fremstilles ofte som bevis for den utbredte skepsisen til fremmede i forvaltningen blant norske og norrøne lokalsamfunn i senmiddelalderen. Men bare kildene fra Orknøyene inneholder eksplisitte klagemål vedrørende fremmede menn i forvaltningen. Denne artikkelen forklarer forskjellen gjennom systematisk sammenligning av klager, antagonister og aksjonister i de to tilfellene. Det hevdes at Orknøyene, en autonom provins med egen politisk-representativ talemyndighet, hadde autoriteten til å legge frem nye restriktive krav angående fremmede ombudsmenn i direkte samhandlinger med kronen. Rakkestad var derimot underlagt den intermediære autoriteten til det norske riksrådet, som representerte norske bønders interesser og brukte misnøyen som basis for sin politikk å begrense utlendingers tilgang til riket i senere tiår.

The reign of King Eric III (1389–1442) was marred by conflicts between peasant communities and royal officials in both mainland Norway and the Norse overseas provinces. Scholars have traditionally explained popular unrest in the 1420s and 1430s as a direct reaction to the crown’s employment of foreign administrators. Two of the earliest and best-documented examples stem from the Eastern Norwegian community of Rakkestad (Østfold) and the island community of Orkney in 1424/25. The targets in both cases – Herman Molteke in Rakkestad and David Menzies in Orkney – had foreign origins, and historians have often treated peasants’ aversion to them as evidence for anti-foreign sentiment in the Norwegian realm in the late Middle Ages. However, sources from only one of the two cases – Orkney – include explicit grievances concerning foreigners in office. In this article, the author seeks to explain the discrepancy through a comparison of complaints, antagonists and activists in the two cases. It is argued that Orkney, an autonomous province with its own representative body, had sufficient agency to submit new immigration regulation proposals in direct negotiations with the crown. By contrast, Rakkestad was subject to the intermediary authority of the Norwegian council, which represented the interests of Norway’s peasantry and used complaints as a premise for new regulatory policies in later decades.