Helgendedikasjoner i Oslo bispedømme. En undersøkelse av helgener dedikert til kirkene i Oslo bispedømme fra misjonstid til reformasjon

Abstract

I det andre århundre etter Kristus begynte kristne menigheter å hedre mennesker som hadde dødd for sin kristne tro. Den romerske kristenforfølgelse var i anmarsj og eskalerte i andre halvdel av 200-tallet. Dette skapte rom for martyrkulter som vokste frem i skyggen av det romerske samfunn. Da keiser Konstantin gjorde kristendommen til rikets religion i hundreåret etter, hadde kulten omkring martyrene utviklet seg til helgendyrkelse. Helgener var i stand til å gå i forbønn i himmelen for de som måtte be helgenen om det. På den måten var helgenene bindeleddet mellom mennesker og Gud. Samtidig ble det vanlig å oppkalle eller tilegne kirkebyggene til en spesiell helgen. <p>Ca. 600 år senere hadde kristendommen og den videreutviklede helgenkulten beveget seg helt opp til den nordiske befolkningen. Gjennom reiser og møte med misjonærer fra de kristne germanske og angelsaksiske områdene fikk nordmenn kjennskap til den nye religion. Da de store misjonskongene på 1000-tallet innførte kristendommen fikk nordmenn for alvor møte en helgenkult som da hadde utviklet seg i nærmere 1000 år. Kirker ble bygget og kultusen med å dedikere kirker til en helgen var nå lovbestemt. Fra utlandet kunne man velge mellom et utall av forskjellige helgener med forskjellige egenskaper og symbolkraft. Valgene ble påvirket av samfunnsmessige, naturlige og sosiale endringer. Samtidig ble skapelsen av egne nasjonale helgener gjennomført hvorav de største ble Sunniva, Olav og Hallvard. I ulike deler av den kristne verden var ulike helgener populære, så også på Østlandet hvor Oslo bispedømme var blitt etablert. Den populære helgenkulten var i Norge i full vigør inntil reformasjonen satte brutalt punktum.