Muntligopplæring i norskfaget – sett fra et elevperspektiv. «Det e jo en øvesak, hvis man øve, blir det bedre!»

Abstract

Bakgrunnen for denne masteroppgaven har vært min brennende interesse for betydningen av muntlige ferdigheter i dagens samfunn. Muntlighet er flyktig og situasjonsbestemt, og evnen til å gripe øyeblikket er av stor betydning for hvorvidt man når fram med sitt budskap. Temaet for prosjektet har vært muntligopplæringen i den norske skole. Dagens samfunn stiller stadig økende krav til retoriske ferdigheter og kommunikativ kompetanse. Likevel er mangelen på et fagspråk og en felles didaktikk omkring muntligopplæringen i skolen et fellespunkt i tidligere forskning. Det virker imidlertid som at denne forskningen i mindre grad vektlegger elevperspektivet. Mer konkret ønsker jeg derfor å undersøke hvordan elevene opplever denne typen opplæring, og hvilken verdi de knytter til denne. Til grunn for oppgaven ligger en forståelse om at muntlighet og kunnskap utvikles i samhandling med andre, med behov for støtte og tilbakemelding fra en som er mer kompetent. Den sosiokulturelle læringsteorien vil derfor være sentral for min studie. Tidligere forskning og teorier knyttet til muntlighet som forutsetning for kommunikasjon, kunnskapstilegning og identitetsutvikling vil også være av stor betydning.

Prosjektet er forankret innenfor den sosialkonstruktivistiske retningen og tar utgangspunkt i fenomenologiske tilnærminger i analysen. For å studere temaet ytterligere har jeg gjennomført intervjuer med tre ungdomsskoleelever og en lærer. Sammen med denne læreren har jeg også utformet et undervisningsopplegg som ble gjennomført i hennes klasse. Her ble også observasjon benyttet som innsamlingsmetode. Intervjuene er analysert kvalitativt med ønske om dybdeforståelse og å få fram kompleksiteten i materialet. Hovedfunnene tyder på at muntlighet sjeldent forekommer som eksplisitt undervisningsgjenstand, og at elevene først og fremst ser på muntlighet som et presentasjonsverktøy. Elevene i mitt materiale uttrykker at de har vanskeligheter for å se verdien i tilbakemeldingene de får. Videre viser det seg også at læreren, læringsmiljøet og muligheter for elevmedvirkning er av betydning for elevenes trygghet og trivsel i muntligopplæringen. Spontan muntlighet oppleves som utfordrende, og elevene uttrykker ønske om at det settes av bedre tid til arbeid med muntlighet i norskfaget. Selv om funnene ikke er generaliserbare statistisk sett, vil de i lys av tidligere forskning kunne være overførbare til andre sammenlignbare områder. Jeg håper studien kan trekke fram kvaliteter og muligheter rundt muntligopplæringen i norskfaget, og at den samtidig bidrar til økt forståelse rundt hvordan elevene erfarer denne typen opplæring i skolen.