Risikopersepsjon og pandemi

Abstract

COVID-19 førte til de mest omfattende tiltakene Norge har opplevd siden andre verdenskrig. Blant tiltakene var en midlertidig stenging av alle landets barnehager, før de etter omtrent fem uker ble gjenåpnet igjen. Denne studien har undersøkt hva som har påvirket risikopersepsjonen til foresatte og daglige ledere i barnehager under COVID-19-pandemien. Studien ser på rollen til sosio-politiske institusjoner og deres kommunikasjon vedørende COVID-19, hvordan heuristikker brukes ved informasjonsbehandling, innvirkningen av kulturelle ulikheter, samt kognitive og affektive faktorer. Problemstillingen for studien er: Hvilke pådrivere har påvirket risikopersepsjonen til daglige ledere og foresatte i barnehager under COVID-19-pandemien?

Studien baserer seg på primærdata fra 14 informanter – 12 foresatte til barn i barnehage og 2 daglige ledere ved henholdsvis privat og kommunal barnehage. Det har i tillegg blitt supplert med dokumenter med relevans for pandemi, drift av barnehager under COVID-19, samt kommunikasjon. Studien konkluderer med at risikokommunikasjon har vært elementært for risikopersepsjonen for COVID-19. Det fremkommer at myndighetene og mediene har påvirket risikopersepsjonen på to ulike måter; myndighetene har vært en kunnskapsbasert og tryggende pådriver, mens mediene har ført til økt usikkerhet og delvis lavere tillit til enkelte medier som informasjonsformidler. Tidligere smittsomme virussykdommer har vært referanse for flere av informantene. Både foresatte og barnehager har hver sine ulike kulturer som påvirker hva som anses som en risiko eller ikke, og dermed påvirket syn man har på smitteverntiltak. Dette har blant annet ført videre til at en informantene har følt på enten frykt eller kontroll ovenfor smitterisiko.