Ledelse og effektivitet i norske sykehus - Et blikk på helseforetaksreformen

Abstract

Masteroppgaven tar utgangspunkt i Helseforetaksloven (2002). Lov om helseforetak organiserte sykehusene i foretak, som egne rettssubjekter utenfor den statlige forvaltningen. Samtidig ble lederskapet og ansvaret for spesialisthelsetjenesten fullt og helt lagt på staten. Problemstillingen tar for seg de kriterier (redskap) for ledelse og effektivitet som ligger nedfelt i lov om helseforetak. Problembestillingen belyses gjennom et instrumentelt perspektiv og et (historisk) institusjonelt perspektiv. Det rasjonelle, instrumentelle perspektivet preges av NPM inspirerte ledelseskriterier og ledelsesidealer. Her fremstår det offentlige rigid, lite effektivt og utdatert. Det private markedet er idealet det styres etter, med vekt på mål- og resultatstyring, rammebudsjettering og stykkprisfinansiering. Helseforetakene skal tilpasses markedsmekanismer gjennom sterkere brukerorientering, fritt sykehusvalg, innsatsstyrt finansiering og rapportering på resultatindikatorer. Valgfrihet og konkurranse skal gi bedre kvalitet og ressursutnyttelse. (Byrkjeflot og Grønlie, 2005; Christensen et. al., 2016; Hippe og Trygstad, 2012; Nerskogen 2013; Opedal og Stigen, 2008; Ot.prp. nr. 66 (2000-2001); Styringsdokument, 2002-2020). Andre del av problemstillingen ser på utviklingen av styringsredskapene, da sett i lys av overordnet eller detaljert grad av statlig styring. Et instrumentelt perspektiv på den NPM-inspirerte reformen indikerer at Staten skal styre gjennom prinsipielle, overordnede retningslinjer. Sykehusene skulle få økt autonomi i daglig virke, gjennom å sørge for sykehustjenester til befolkningen i sin region. (Hippe og Trygstad, 2012; Opedal og Rometvedt, 2005; Ot.prp. nr. 66 (2000-2001)). Det historiske, institusjonelle perspektivet vil derimot tyde på, foretaksorganisering til tross, økt statlig kontroll og styringen av spesialisthelsetjenesten. Ved at eierskap, myndighetsrolle og finansieringsansvar nå plassers på staten alene, gis staten stor makt til å utøve kontroll og sikre at helsetjenesten også i fremtiden utvikles i samsvar med overordnede helsepolitiske mål. (Bang, 2015; Byrkjeflot og Grønlie, 2005; Christensen et al., 2016; Christensen et. al., 2017; Christensen & Lægreid, 2010; Jabobsen & Thorsvik, 2013; Opedal og Rommetvedt, 2005).