Improving the spirit – increasing the chances of survival : results of multiprofessional training of medical teams in Iraq and Norway
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10037/2404Åpne
Thesis introduction (PDF)
Torben Wisborg, Guttorm Brattebø, Johannes Brattebø, Åse Brinchmann-Hansen: 'Training Multiprofessional Trauma Teams in Norwegian Hospitals using Simple and Low Cost Local Simulations' (accepted manuscript version). The version in the thesis was the published one, available in Education for Health, 2006; 19: 85-95 (PDF)
Torben Wisborg, Guttorm Brattebø, Åse Brinchmann-Hansen, Per Einar Uggen, Kari Schrøder Hansen: 'Effects of Nationwide Training of Multi-Professional Trauma Teams in Norwegian Hospitals' (accepted manuscript version). The version in the thesis was the published one, available in The Journal of Trauma: Injury, Infection, and Critical Care, June 2008 - Volume 64 - Issue 6 - pp 1613-1618 (PDF)
Torben Wisborg, Mudhafar K Murad, Odd Edvardsen, Hans Husum: 'Prehospital trauma system in a low-income country: system maturation and adaptation during eight years' (accepted manuscript version). The version in the thesis was the published one, available in The Journal of Trauma: Injury, Infection, and Critical Care, May 2008 - Volume 64 - Issue 5 - pp 1342-1348 (PDF)
Torben Wisborg, Mudhafar K Murad, Odd Edvardsen, Berit Støre Brinchmann: 'Life or death. The social impact of paramedics and first responders in landmine-infested villages in northern Iraq', First published in Rural and Remote Health 2008; 8: 816 (Australian Rural Health Education Network - http://www.rrh.org.au). Reprinted with permission. (PDF)
Torben Wisborg, Guttorm Brattebø: 'Keeping the spirit high: Why trauma team training is (sometimes) implemented' (accepted manuscript version). The version in the thesis was the published one, available in Acta Anaesthesiologica Scandinavica 2008; 52: 437-41 (PDF)
Dato
2008-05-30Type
Doctoral thesisDoktorgradsavhandling
Forfatter
Wisborg, TorbenSammendrag
This work is a synthesis of experiences gained during ten years of helping healthcare providers improve their service to victims of injury and acute disease. This work is based on my participation in two programs: The Trauma Care Foundation’s Mine Injury Management Program in Kurdistan, northern Iraq, and the BEST Foundation: Better & Systematic Trauma Care’s trauma team training program in Norwegian hospitals. My experience with both programs took place from 1996 to 2006-7.
The purpose of the thesis was to:
1. Describe and assess the effects of trauma team training in Norway, and summarize health personnel’s experience from implementation, and
2. Describe and assess the adaptation and maturation of a pre-hospital trauma care system in northern Iraq, and determine the impact of this system on villagers in mine-affected areas.
I have summarized these experiences in order to enable health workers with a need for training and system improvement to draw upon our experiences.
The thesis consists of five papers. In the first paper, the team training method from Norway is described as a solution to the team members’ perceived lack of team skills (communication, leadership, and cooperation). In the second paper, the effects of team training are described in terms of perceived quality of care during multi-trauma resuscitation and individual knowledge and confidence. The feasibility of team training was also assessed. The third study is a follow-up of a program that trained paramedics and first responders in Kurdistan in northern Iraq, with an evaluation of the adaptation and maturation of the trauma system. The fourth study examined the impact of the development of chains of paramedics and first responders on Kurdish villages. Finally, the fifth paper examined how Norwegian healthcare personnel manage to maintain team training in their institutions.
In these projects, we found that short-term educational activities are effective if they are targeted carefully, which indicates that they should be planned and adapted with cooperation between the local healthcare workers and the external teachers. We found that it is possible to transfer knowledge that continues to live and grow in some organizations, but that this is dependent on support to enthusiasts in the organizations in question. In both locations, the healthcare providers adapted their new knowledge and skills to different patient groups and different medical situations. Treatment quality seemed to remain at a high level. System maturation in northern Iraq resulted in a reduced time interval between injury and the first medical response, and improved physiological function after transportation. In areas where demanding medical challenges, such as severe trauma, occur infrequently, it seems useful to share experiences among health workers. In both settings, we found that health workers take responsibility for further development of their services, and that they are able and willing to apply their experience to other areas of patient care.
Healthcare providers will act responsibly and employ what they believe are useful training methods provided they receive some sort of support. Responsible health personnel can be a powerful force of change. The training methods described here have great potential for application in similar areas. Medical training in low-income countries is a political act that has implications for the trainees and the societies in which they live that reach beyond the medical arena. In Norway, the decision on where to devote ones energy is also a political matter. However, trauma does not occur indiscriminately, neither should trauma training. Avhandlingen er basert på deltakelse i to programmer: Trauma Care Foundations mineskadeprogram i Kurdistan, Nord-Irak, og Stiftelsen BEST: Bedre & systematisk traumebehandlings treningsprogram for traumeteam på norske sykehus, begge i perioden 1996 til 2006-7. I begge programmene var formålet å gi helsepersonell praktisk og teoretisk opplæring for å forbedre behandlingen av pasienter med skader og akutt sykdom.
Formålet med avhandlingen var å:
1. Beskrive og evaluere effekten av traumeteamtrening i Norge, og oppsummere helsepersonellets erfaringer fra implementeringen.
2. Beskrive og evaluere hvordan det prehospitale traumesystem i Nord-Irak modnet og tilpasset seg, og betydningen av systemet for landsbyboerne i mineområdene.
Avhandlingen består av fem artikler. I den første beskrives treningsprogrammet for traumeteam som en løsning på teammedlemmenes opplevde mangel på teamferdigheter (kommunikasjon, ledelse og samarbeid). I den andre artikkelen evalueres effekten av treningen på opplevd behandlingskvalitet under resuscitering av multitraumatiserte, individuell viten og fortrolighet. Vi evaluerte også muligheten for å gjennomføre teamtrening. Det tredje studien er en oppfølging av mineskadebehandlere og førstehjelpere i Nord-Irak med vekt på hvordan det prehospitale system modnet og tilpasset seg endrede behov. Betydningen traumesystemet hadde for landsbyboerne i mineområdene ble undersøkt i artikkel fire. Den femte artikkelen undersøkte hva som avgjør om norsk helsepersonell lykkes med implementering av teamtrening på sine sykehus.
Vi fant at korte treningskurser er effektive hvis de er målrettet og planlegges nøye etter deltakernes behov. Vi fant også at kunnskapen fortsetter å gro i organisasjonene og kan videreføres, men dette avhenger av at det finnes entusiaster som driver implementeringen, og i hvilken grad de får støtte. I begge områder tok helsepersonellet selv ansvar for å tilpasse viten og kunnskaper til nye pasientgrupper. Behandlingskvaliteten ser ut til å holde seg når kunnskapene blir brukt på nye grupper. I Nord-Irak førte modningen av traumesystemet til at tidsintervallet fra skade til første medisinske hjelp ble redusert og at den fysiologiske effekten av behandlingen økte gjennom studieperioden. I områder med sjeldne, krevende traumepasienter ser det ut til å være nyttig å dele erfaringer mellom helsepersonell ved nettverksmøter eller månedlige møter. Vi fant at helsepersonell tar ansvar for å forbedre sine tjenester, og at de er i stand til å overføre sine er faringer til andre områder i pasientbehandling.
Studiene viser at helsepersonellet er ansvarlige, og bruker hva de opplever som nyttige læringsmetoder dersom de får en viss støtte. Denne typen helsepersonell har en sterk endrings- og utviklingskraft. De beskrevne treningsmetodene ser ut til å ha stort potensial for spredning til beslektede områder. Medisinsk opplæring i fattige land er en politisk handling. Opplæringen har ikke bare konsekvenser for de skadde, mineskadebehandlere, og førstehjelpere, men også for samfunnet, og betydningen rekker utover det medisinske. Også i Norge er beslutningen om hvor man som utdannet med spesialkompetanse skal bruke sin energi et politisk spørsmål. Personskade rammer ikke tilfeldig. Det bør treningen ikke heller.
The purpose of the thesis was to:
1. Describe and assess the effects of trauma team training in Norway, and summarize health personnel’s experience from implementation, and
2. Describe and assess the adaptation and maturation of a pre-hospital trauma care system in northern Iraq, and determine the impact of this system on villagers in mine-affected areas.
I have summarized these experiences in order to enable health workers with a need for training and system improvement to draw upon our experiences.
The thesis consists of five papers. In the first paper, the team training method from Norway is described as a solution to the team members’ perceived lack of team skills (communication, leadership, and cooperation). In the second paper, the effects of team training are described in terms of perceived quality of care during multi-trauma resuscitation and individual knowledge and confidence. The feasibility of team training was also assessed. The third study is a follow-up of a program that trained paramedics and first responders in Kurdistan in northern Iraq, with an evaluation of the adaptation and maturation of the trauma system. The fourth study examined the impact of the development of chains of paramedics and first responders on Kurdish villages. Finally, the fifth paper examined how Norwegian healthcare personnel manage to maintain team training in their institutions.
In these projects, we found that short-term educational activities are effective if they are targeted carefully, which indicates that they should be planned and adapted with cooperation between the local healthcare workers and the external teachers. We found that it is possible to transfer knowledge that continues to live and grow in some organizations, but that this is dependent on support to enthusiasts in the organizations in question. In both locations, the healthcare providers adapted their new knowledge and skills to different patient groups and different medical situations. Treatment quality seemed to remain at a high level. System maturation in northern Iraq resulted in a reduced time interval between injury and the first medical response, and improved physiological function after transportation. In areas where demanding medical challenges, such as severe trauma, occur infrequently, it seems useful to share experiences among health workers. In both settings, we found that health workers take responsibility for further development of their services, and that they are able and willing to apply their experience to other areas of patient care.
Healthcare providers will act responsibly and employ what they believe are useful training methods provided they receive some sort of support. Responsible health personnel can be a powerful force of change. The training methods described here have great potential for application in similar areas. Medical training in low-income countries is a political act that has implications for the trainees and the societies in which they live that reach beyond the medical arena. In Norway, the decision on where to devote ones energy is also a political matter. However, trauma does not occur indiscriminately, neither should trauma training.
Formålet med avhandlingen var å:
1. Beskrive og evaluere effekten av traumeteamtrening i Norge, og oppsummere helsepersonellets erfaringer fra implementeringen.
2. Beskrive og evaluere hvordan det prehospitale traumesystem i Nord-Irak modnet og tilpasset seg, og betydningen av systemet for landsbyboerne i mineområdene.
Avhandlingen består av fem artikler. I den første beskrives treningsprogrammet for traumeteam som en løsning på teammedlemmenes opplevde mangel på teamferdigheter (kommunikasjon, ledelse og samarbeid). I den andre artikkelen evalueres effekten av treningen på opplevd behandlingskvalitet under resuscitering av multitraumatiserte, individuell viten og fortrolighet. Vi evaluerte også muligheten for å gjennomføre teamtrening. Det tredje studien er en oppfølging av mineskadebehandlere og førstehjelpere i Nord-Irak med vekt på hvordan det prehospitale system modnet og tilpasset seg endrede behov. Betydningen traumesystemet hadde for landsbyboerne i mineområdene ble undersøkt i artikkel fire. Den femte artikkelen undersøkte hva som avgjør om norsk helsepersonell lykkes med implementering av teamtrening på sine sykehus.
Vi fant at korte treningskurser er effektive hvis de er målrettet og planlegges nøye etter deltakernes behov. Vi fant også at kunnskapen fortsetter å gro i organisasjonene og kan videreføres, men dette avhenger av at det finnes entusiaster som driver implementeringen, og i hvilken grad de får støtte. I begge områder tok helsepersonellet selv ansvar for å tilpasse viten og kunnskaper til nye pasientgrupper. Behandlingskvaliteten ser ut til å holde seg når kunnskapene blir brukt på nye grupper. I Nord-Irak førte modningen av traumesystemet til at tidsintervallet fra skade til første medisinske hjelp ble redusert og at den fysiologiske effekten av behandlingen økte gjennom studieperioden. I områder med sjeldne, krevende traumepasienter ser det ut til å være nyttig å dele erfaringer mellom helsepersonell ved nettverksmøter eller månedlige møter. Vi fant at helsepersonell tar ansvar for å forbedre sine tjenester, og at de er i stand til å overføre sine er faringer til andre områder i pasientbehandling.
Studiene viser at helsepersonellet er ansvarlige, og bruker hva de opplever som nyttige læringsmetoder dersom de får en viss støtte. Denne typen helsepersonell har en sterk endrings- og utviklingskraft. De beskrevne treningsmetodene ser ut til å ha stort potensial for spredning til beslektede områder. Medisinsk opplæring i fattige land er en politisk handling. Opplæringen har ikke bare konsekvenser for de skadde, mineskadebehandlere, og førstehjelpere, men også for samfunnet, og betydningen rekker utover det medisinske. Også i Norge er beslutningen om hvor man som utdannet med spesialkompetanse skal bruke sin energi et politisk spørsmål. Personskade rammer ikke tilfeldig. Det bør treningen ikke heller.
Beskrivelse
Forlag
Universitetet i TromsøUniversity of Tromsø
Metadata
Vis full innførselSamlinger
Copyright 2008 The Author(s)
Følgende lisensfil er knyttet til denne innførselen:
Relaterte innførsler
Viser innførsler relatert til tittel, forfatter og emneord.
-
Prognostic Impacts of Angiopoietins in NSCLC Tumor Cells and Stroma : VEGF-A Impact Is Strongly Associated with Ang-2
Andersen, Sigve; Dønnem, Tom; Al-Shibli, Khalid Ibrahim; Al-Saad, Samer; Stenvold, Helge; Busund, Lill-Tove; Bremnes, Roy M. (Journal article; Tidsskriftartikkel; Peer reviewed, 2011)Angiopoietins and their receptor Tie-2 are, in concert with VEGF-A, key mediators in angiogenesis. This study evaluates the prognostic impact of all known human angiopoietins (Ang-1, Ang-2 and Ang-4) and their receptor Tie-2, as well as their relation to the prognostic expression of VEGF-A. 335 unselected stage I-IIIA NSCLC-patients were included and tissue samples of respective tumor cells and ... -
The Temporomandibular Joint in Juvenile Idiopathic Arthritis, focusing on Quality of Life, Oral Microbiome and Intervention
Frid, Paula (Doctoral thesis; Doktorgradsavhandling, 2020-10-02)The temporomandibular joint (TMJ) is commonly involved in juvenile idiopathic arthritis (JIA), and may lead to impaired mouth opening, pain and facial growth disturbances. Asymptomatic TMJ arthritis may be diagnosed late in the disease course, thus management is challenging. The overall objectives of this thesis were to provide new knowledge on quality of life (QoL), the oral microbiome and interventions ... -
Humant papillomavirus : en litteraturstudie om HPV, dets relasjon til cancer og tiltak mot videre spredning av virus
Gabrielsen, Endre (Master thesis; Mastergradsoppgave, 2012-06-01)I 1983 oppdaget zur Hausen sammenhengen mellom Humant Papillomavirus (HPV) og livmorhalskreft. På denne tiden visste man ikke at det var HPV som var årsaken til at Helaceller kunne leve in vitro. Ny forskning relaterer HPV til en rekke andre cancertyper. En stor andel anal-, oropharyngeal-, penis-, vaginal-, og vulvacancer skyldes HPV. Det er også påvist HPV i tumorvev fra øsofagus, larynx, lunge, ...