De Charybdi Septentrionali : kontinuitet og endring i forestillinger om Moskstraumen fra 1539 til omkring 1900

Abstract

Denne oppgaven omhandler Nord-Norges mest kjente naturfenomen i middelalderen; Moskstraumen. Her ser jeg på forestillinger om strømmen fra 1539 til omtrent 1900, og drøfter hvorfor og hvordan disse oppsto. Forestillingene gikk fra å være et havsvelg, til en malstrøm og til den tidevannstrømmen fenomenet er i dag.

Norden var på 1500-tallet ukjent for det lærde Europa. Dermed ble de første forestillingene oppfattet som konkret kunnskap og viten. Renessansens fokus på mennesker og natur, samt utviklingen av bedre båter og navigasjonssystem førte til flere ekspedisjoner. Sammen med en voksende handel fra andre halvdel av 1500-tallet, fikk man derfor en økende trafikk langs norskekysten og en stadig økende interesse for Nord-Norge. Som følge av dette ble europeere stadig bedre kjent med områdene i nord og forestillingene om Moskstraumen noe dempet. Vi skal se at nærhet til strømmen betydde en slags naturkontroll, mens fjernhet over lengre tid betydde at forestillingene ble delvis holdt i hevd. Økende lese- og skriveferdigheter førte til at antallet som kunne gi nokså nøyaktige beskrivelser av strømmen steg. Kunnskapen om naturen vokste gjennom århundrene, og havets mysterier ble et forskningsobjekt. Fra at havet hadde vært noe ukjent, grenseløst, stygt og skummelt, begynte disse forestillingene gradvis å endre seg på 1700-tallet. På 1700- og 1800-tallet ble dermed tidligere virkelighetsfjerne oppfatninger av Moskstraumen visket ut til fordel for rasjonelle forklaringer, først i Norge, men senere også i utlandet. Det er grunn til å peke på at det var det intellektuelle miljøet i Norge som ledet an i diskusjonen om strømmen. Fenomenet ble bokstavelig talt naturalisert gjennom naturvitenskapen.