Mel av grisetang og mikroalger til bruk i fiskefôr? Kjemisk sammensetning og in vitro fordøyelse av protein.

Abstract

Etterspørselen etter fisk og skalldyr globalt er stadig økende. Økt kjøpekraft og anbefalinger om å spise mer sjømat har bidratt betydelig til dette. De fleste villfiskbestander er allerede maksimalt utnyttet og økningen i produksjonen har i de siste 30 årene derfor utelukkende kommet fra oppdrett. I dag produseres mer fisk til humant konsum i oppdrett enn hva som høstes av villfisk. En av de største utfordringene med den økende akvakulturproduksjonen er tilgangen på næringsrike og bærekraftige fôrråstoffer. I 1990 inneholdt laksefôret i Norge 65% protein fra marine kilder, hovedsakelig fiskemel. På grunn av den begrensede tilgang på fiskemel hadde dette i 2016 forandret seg til 40% planteprotein og bare 14% marine proteiner. Formålet med denne oppgaven var å undersøke om mel av mikroalgene Porosira glacialis, Chlorella vulgaris og Odontella aurita, og makroalgen grisetang (Ascophyllum nodosum) kan være alternative proteinråstoff i fiskefôr. Proteininnholdet i algemelene var lavere sammenlignet med fiskemelet (51,3%) noe som i utgangspunktet gjør de mindre egnet som proteiningredienser. Mel av grønnalgen C. vulgaris hadde et innhold på 38,1%, mens mel av kiselalgene P. glacialis og O. aurita inneholdt henholdsvis 17,9 og 16,2% protein. Grisetangmel hadde et proteininnhold på kun 4,3%. Fiskemel hadde høyest innhold av de viktige essensielle aminosyrene lysin og metionin. Av algemelene var det P. glacialis som hadde høyest innhold av disse aminosyrene, til sammen cirka 73% av mengden i fiskemel. Mel av P. glacialis og fiskemel hadde likt fettinnhold (11- 12%) og bare disse to er å regne som gode kilder til langkjedede omega-3 fettsyrer. Det lave proteininnholdet gjør likevel at en må tredoble mengden P. glacialis i fiskefôr for å oppnå samme proteininnhold som i fiskemel. Høyt innhold av aske og ufordøyelige karbohydrater gjør det også problematisk å inkludere store mengder av algemel i fôret. In vitro fordøyelse med pepsin og pankreatin viste at protein i mikroalgemelene, spesielt P. glacialis, ble brutt ned nesten like effektivt som fiskemel. I magefasen dannes det et relativt høyt antall større peptider (500 – 5000 Da) som ble brutt ned til mindre forbindelser i tarmfasen. Grisetang hadde lavest proteinkvalitet av de undersøkte produktene. Melet hadde et lavt proteininnhold, lav andel essensielle aminosyrer og proteinfordøyelighet, og er derfor lite egnet som et alternativt proteinråstoff.