Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorSælen, Bjørn
dc.contributor.advisorSollid, Henning
dc.contributor.authorRenø, Ørjan
dc.date.accessioned2010-09-13T12:38:50Z
dc.date.available2010-09-13T12:38:50Z
dc.date.issued2010-05-18
dc.description.abstractI denne studien så har jeg undersøkt norske bedrifters etterlevelse av norsk regnskapslovgivning og god regnskapskikk operasjonalisert gjennom observasjoner av norske bedrifters regnskapsmessige klassifikasjon og behandling av leieavtaler i bedriftenes egne årsregnskap. Måten undersøkelsen av bedriftenes etterlevelse av de aktuelle regnskapslovgivningene er gjennomført som et case-studie. Jeg har fått tilgang til leieavtaler hos en finansaktør i Tromsø hvorpå jeg ved å innhente offisielt årsregnskap for samme år som leieavtalen var inngått eller strekte seg over kunne jeg konkludere på bedriftenes presentasjon av leieavtalene i årsregnskapet. Norsk regnskapsstandard 14 er den standard som i Norge omhandler leieavtaler. Denne standard er så godt som fullstendig harmonisert mot den internasjonale standarden IAS 17. NRS 14 skiller mellom to typer leieavtaler, finansiell- og operasjonell leieavtale. Den ulike klassifiseringen innebærer to vidt forkjellige presentasjonsformer i årsregnskapet, hvor den finansielle leieavtalen tas inn i balansen, mens det opperasjonelle utgiftsføres løpende som annen driftskostnad. For å kunne foreta en klassifisering av en leieavtale så er det to sett med indikatorer i NRS 14 som kan benyttes for å identifisere en finansiell leieavtale. Opperasjonell leieavtale er negativt avgrenset mot finansielle leieavtaler, og klassifiseringen som opperasjonell er eneste alternativ dersom leieavtalen ikke er å klassifisere som finansiell. For å kunne vurdere bedriftene etterlevelse av aktuell regnskapslovgivning så var jeg i forbindelse med denne studien nødt å foreta en vurdering av klassifiseringen til leieavtalene som omfattet de bedriftene hvor korrekt etterlevelse av regnskapslovgivningene skulle kontrolleres. Totalt var det 25 forskjellige avtaler, men ettersom de alle bygde på samme standardavtale var det kun nødvendig å foreta enkelte justeringer ved vurderingen av de forskjellige avtalene. Konklusjonen for samtlige leieavtaler var at de alle skulle klassifiseres som finansielle med den direkte konsekvens at bedriftene skulle, dersom de hadde kommet til samme konklusjon som meg, balanseføre både rettigheten til å disponere aktuelle leieobjekt men også forpliktelsen knyttet til den totale leieperioden. Ved oppstart av studiene så viste det seg raskt at leieavtaler var ett område som bedriftene i denne studien ikke hadde videre god kjennskap til. Hele 44 % av alle bedriftene i denne studien hadde ikke balanseført de finansielle leieavtalene. For å forsøke finne ut hvilke bakenforliggende årsaker som lå bak selskapets vurdering av de aktuelle leieavtalene, så ble 5 tilfeldig utvalgte informanter intervjuet blant de bedriftene som ikke hadde foretatt en korrekt regnskapsmessig vurdering av leieavtalen. Informasjonen som jeg fikk under disse intervjuene var ganske sjokkerende. Det viste seg nemlig at fire av fem bedrifter ikke hadde foretatt en konkret vurdering i henhold til NRS 14, de hadde faktisk aldri lest NRS 14 og hadde heller ingen kjennskap til de ulike karakteristika for de ulike regnskapsmessige klassifiseringene. Denne undersøkelsen indikerer tydelig at kunnskapene rundt temaet leieavtaler er for dårlig hos de bedriftene som inngikk i denne studien. Disse observasjonene er i seg selv ganske urovekkende ettersom leieavtalene ofte har ett betydelig omfang vurdert opp mot bedriftens balansesum. I drøftelsen så slites man mellom hvilke observasjoner som bør vektlegges sterkest. Er det den feilaktige klassifiseringen i årsregnskapet, eller det de manglende kunnskapene til nøkkelpersonell i de intervjuede bedriftene? Undersøkelsen viser også at finansaktørenes omtale av produktet leieavtale på enkelte områder er direkte misvisende. Det kan tilsynelatende se ut til at finansaktørene markedsfører produktet leieavtaler, med bakgrunn i de fordelene leieavtaler klassifisert som opperasjonelle kan tilføre regnskapsavlegger. De glemmer derimot å opplyse at de samme egenskapene forsvinner i det samme sekund avtalen klassifiseres som finansiell. Nøkkelord: Leieavtale, leasing, klassifisering, Norsk Regnskapsstandard 14,en
dc.format.extent817368 bytes
dc.format.mimetypeapplication/pdf
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/10037/2658
dc.identifier.urnURN:NBN:no-uit_munin_2403
dc.language.isonoben
dc.publisherUniversitetet i Tromsøen
dc.publisherUniversity of Tromsøen
dc.rights.accessRightsopenAccess
dc.rights.holderCopyright 2010 The Author(s)
dc.rights.urihttps://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0en_US
dc.rightsAttribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported (CC BY-NC-SA 3.0)en_US
dc.subject.courseIDBED-3901nor
dc.subjectVDP::Samfunnsvitenskap: 200::Økonomi: 210::Bedriftsøkonomi: 213en
dc.subjectVDP::Social science: 200::Economics: 210::Business: 213en
dc.subjectLeieavtaleen
dc.subjectleasingen
dc.subjectklassifiseringen
dc.subjectNorsk Regnskapsstandard 14en
dc.titleRegnskapsmessig behandling av finansielle leieavtaler : en introduksjon av praksisen
dc.typeMaster thesisen
dc.typeMastergradsoppgaveen


Tilhørende fil(er)

Thumbnail
Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel

Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported (CC BY-NC-SA 3.0)
Med mindre det står noe annet, er denne innførselens lisens beskrevet som Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Unported (CC BY-NC-SA 3.0)