Politiets personalomsorg av egne ansatte etter kritiske hendelser

Abstract

I Norge lever vi heldigvis i et trygt og godt samfunn. Til tross for dette, opplever vi til stadighet at det skjer kritiske hendelser, ulykker eller andre dramatiske ting som truer våre liv og legeme. Da trenger vi politiet, og vi trenger et godt politi som kan ivareta vår trygghet. Politiet har et fastlagt system for hva som skjer når ulykken er ute. Noen ringer til politiets nødnummer der det er operasjonssentralen som mottar anropet. Når det er mottatt varsler de ulike patruljebiler som blir sendt mot ulykkesstedet for å håndtere og løse det som har skjedd. Når oppdraget er løst, drar politiet fra stedet. Da har de gjerne vært vitne til og blitt eksponert for ufattelige inntrykk. Hva gjør dette med politifolkene som har vært på stedet? Håndterer de det selv da det er en del av jobben, eller tar arbeidsgiver hånd om sine ansatte for å ivareta dem best mulig. Oppgavens problemstilling er derfor: Hvordan er politiet sin personalomsorg ovenfor egne ansatte på taktisk og operasjonelt nivå etter kritiske hendelser? For å svare på denne problemstillingen, ble det gjennomført personlige intervju med fem politiansatte som jobber enten som operatør på operasjonssentralen eller som kjører patrulje og rykker ut til stedet. Det ble i tillegg intervjuet fem politiledere som har ansvar for å lede disse oppdragene. Funn fra undersøkelsen viser at politiet har et godt system som settes i verk når ulykken er ute. Det tydelig og god ledelse, der oppgavefordelingen til mannskapene er god. Når oppdraget er ferdig, er det derimot noe tilfeldig hvem som blir fulgt opp gjennom personalomsorgen, og hvem som ikke blir det. For de som blir fulgt opp, oppleves dette som helt nødvendig og veldig meningsfullt. Da har politiet et system med flere ulike gode personellomsorgstiltak, der alle tiltakene har som formål å få normalisert situasjonen. For de som ikke blir fulgt gir det motsatt effekt, der de til tider føler seg ensom, ekskludert i tillegg til at de tar tankevirksomheten fra sanseinntrykkene med seg hjem etter jobb. Videre funn viser at det er tilfeldig hvilken erfaring og kunnskap politiledere har om personalomsorg. De har lite og ingen kompetanse utover sin egen menneskelighet og erfaring. Noen ganger holder det, mens andre ganger får det tydelige utslag i mangel på god personalomsorg. Funn viser også at den personalomsorgen en får, eller den en ikke får, påvirker de som jobber i politiet. Det gir enten en god påvirkning, eller en mindre god når ivaretakelsen er liten.