Hvilke erfaringer har barnevernsansatte med bruk av leirbål som metode? En kvalitativ studie av metoden leirbål som debrifing i barneverntjenesten

Abstract

«Forventingen om at vi skal kunne oversvømmes av lidelse og tap på daglig basis uten å bli berørt av det, er like urealistisk som å tro at man kan vasse uten å bli våt» (Lege Rachel Naomi Remen, oversatt av Haavik & Toven, 2020, s. 15). Dette er hjelpeyrkets realitet hvor man jevnlig står ovenfor lidelser, sorg, ondskap og tragedier. Samtidig står man ovenfor glede, en meningsfull jobb og et privilegium å få lov å hjelpe mennesker. Hjelpeyrket har to sider, en side som beriker og en side som belaster. Til tross for mange berikelser og det at hjelpere tåler mye, så kan belastningene utgjøre en helserisiko for hjelperne. Sykefraværstatistikken (2020) viser at arbeid med mennesker, lidelser og problemer er det mest helsefarlige yrkene i samfunnet, og hjelpeyrkene ligger øverst på statistikken for sykefravær. Hjelpere forstår andres sorg og smerte, men hjelpere vil også føle andres sorg og smerte. På denne måten blir hjelpere berørt av sine klienter. Det er umulig å ikke bli berørt, da klientenes følelser smitter over til hjelperne og det kjennes i kroppen. Det er ikke spørsmål om å bli berørt, men når og på hvilken måte man blir det (Haavik & Toven, 2020, s. 54). En hjelper er i sitt arbeid i risiko for sekundærtraumatisering, utbrenthet og compassion fatigue. Psykologspesialist og psykoterapeut Per Isdal fikk erfare hvordan arbeidet smittet over på hans tanker, følelser og kropp. Isdal (2017) utviklet leirbålet, en debrifingsmetode som berørte hjelpere jevnlig kan benytte i sitt arbeid. Leirbålet skal fungere som en avgiftning og være et sted hvor hjelperne kan reagere og bli lyttet til. Å bli avgiftet kan være en viktig faktor for å ivareta god helse og et godt arbeidsliv for en selv og for kollegaer. Det er også viktig for dem rundt oss, for de nære, men også for klienter som man skal være en hjelper for. Med denne oppgaven ønsket vi å undersøke bruken og nytten av leirbålet, og problemstillingen er følgende: «Hvilke erfaringer har barnevernsansatte med bruk av leirbål som metode? Hvilke forutsetninger skal til for å lykkes med metoden?» For å svare på problemstillingen har vi valgt en fenomenologisk tilnærming. Det er gjennomført fem kvalitative intervjuer av ansatte i barnevernstjenesten som benytter seg av metoden. Funn fra undersøkelsen viser at samtlige hjelpere i ulik grad påvirkes og belastes i møte med klienter. Det er ikke nødvendigvis de store tingene som belaster, men heller de små tingene man lett kan tro ikke belaster, men som nettopp gjør det. Respondentene opplever leirbål som nyttig ved at man kan kaste følelser på bålet og man oppnår en større bevissthet på egne og andres følelser som påvirker dem selv og klientarbeidet. De opplever kollegastøtte i leirbålet ved å dele, de blir lyttet til, og opplever validering og anerkjennelse. For å lykkes med leirbål foreligger det ut fra våre funn noen forutsetninger. En forutsetning er psykologisk trygghet for deltakerne, slik at man skal være trygge nok til å dele. Leders støtte er en annen forutsetning. Det beskrives som en avgjørende faktor for at det skal settes av tid og rom for å gjennomføre leirbålet med obligatoriske og fastsatte tidspunkter. Respondentene liker at metoden er strukturert med klare regler for hvordan leirbål skal gjennomføres. Regelen om ingen tilbakemelding, og at det som sies på leirbålet ikke skal snakkes om i ettertid, virker til å ha stor betydning. Leirbål er fin metode for debrifing, men bør ikke brukes alene, men i kombinasjon med flere tiltak. Nøkkelord: Leirbål, debrifing, psykologisk trygghet, kollegastøtte, arbeidsgivers omsorgsplikt.