Hvordan var det mulig å komme frem til en endelig løsning i delelinjespørsmålet mellom Norge og Russland i Barentshavet i 2010, og ikke i 1978? : nitid studie av tingenes tilstand

Abstract

Denne oppgaven er en komparativ analyse bygget på kvalitativ metode. Data i studien bygges hovedsakelig på innsamlet kildematerialet fra Utenriksdepartementet, men også på intervju og kommentarer fra nøkkelinformanter. Oppgaven tar for seg Gråsoneavtalen av 11. januar 1978, og delelinjeavtalen mellom Norge og Russland som myndighetene ble enige om 27. april 2010. Formålet med studien er å finne ut hvordan det var mulig å komme frem til en endelig delelinje i 2010, og hvorfor det ikke var mulig på 70-tallet. Hva har endret seg på norsk og russisk side i årenes løp? Med det som utgangspunkt er forklaringsvariablene historie, juss, demografi, politikk og politisk klima, og strukturelle forklaringsvariabler (ulike samfunnsvitenskapelige teorier og politisk geografi). Disse forklaringsvariablene blir sammenlignet mellom 70-tallet, og status i 2010.

I undersøkelsen av historie, som forklaringsvariabel, ble personlig kjemi mellom den norske og den sovjetiske forhandlingsdelegasjonen drøftet. Hensikten var å se om det var personlige forklaringer på at det ikke var mulig å komme frem til en endelig delelinje på 70-tallet. Juss ble forklart ved å se på dommer i andre grenselinjetvister. Det interessante var å finne ut om rettstilstanden hadde endret seg fra 70-tallet og frem til i dag, og hva som synes å være det bærende delingsprinsipp i folkeretten. Demografi, og i hvilken grad demografi som forklaringsvariabel har blitt tatt hensyn til i norsk-sovjetisk/russiske grenseforhandlinger, ble forklart blant annet gjennom tall fra Statistisk Sentralbyrå og CIA – The World Factbook. Videre var det særlig interessant å studere eventuelle endringer i det politiske klimaet. Kald krig, NATO, sikkerhet og forsvar, nordområdene, og ressurser er eksempler på elementer som spiller inn. For å kunne forklare hva som her ble tolket som strukturelle forklaringsvariabler, ble teorier som forhandlingsteori og spill-teori drøftet. Men også politikk og politisk geografi tolkes som strukturelle variabler.

Mine funn viser at årsaken til at det er mulig å komme til enighet om en delelinje i Barentshavet i 2010 er av strukturell art. Altså hovedsakelig endringer i politisk klima, endringer i geopolitisk status, som særlig har styrket den norske forhandlingsposisjonen, og kontinuitet i forhandlingene. Disse endringene har virket tillitsskapende. Samtidig er Norge og Russland i dag mer likeverdige parter økonomisk, og derved også geopolitisk sett. En folkerettslig løsning bygd på et kompromiss er i dag å foretrekke, ikke minst fordi trusselen om maktbruk ikke synes særlig realistisk.