Instruerende og utforskende undervisning: En mikroetnografisk kasusstudie av hva som kjennetegner matematikkundervisningen til tre anerkjente lærere på 7.-10. trinn i New Zealand

Abstract

I dette masterprosjektet har vi undersøkt og analysert hva som kjennetegner matematikkundervisningen til tre anerkjente lærere på 7.-10. trinn i New Zealand. Formålet var å avdekke, beskrive og lære av grepene lærerne gjør. Med en kvalitativ tilnærming brukte vi observasjon og intervju for å undersøke hva som kjennetegner lærerne. Deretter utførte vi en tematisk analyse for å identifisere og drøfte lærernes kjennetegn. Problemstillingen besvares på to nivåer: Først hver for seg i sammenheng med relevant forskning og teori, for så å ta for seg likheter og forskjeller mellom lærerne med TRU som et rammeverk. For å styrke studiens overførbarhet, drøftes lærernes undervisningspraksis i norsk kontekst.

Den første læreren kjennetegnes ved å anvende eksplisitt undervisning, der variasjonsteori nyttes som et verktøy for valg av oppgaver. Han bruker varierte metoder for å drive formativ vurdering og drar fordel av den digitale læringsarenaen Desmos for å effektivisere den. Læreren kjennetegnes også ved å bruke flere grep rundt viktige læringspunkter, der han orienterer elevenes fokus mot hvordan matematikk kan anvendes og hvorfor det er slik.

Den andre læreren kjennetegnes ved at han planlegger og gjennomfører undervisningen i tråd med DMIC-modellen, der problemløsing og matematikksamtaler er sentralt. Læreren bearbeider en nøye utvalgt kontekst til problemet sammen med elevene i oppstarten. Mens elevene arbeider, inntar læreren en overvåkende rolle for å aktivere elever og planlegge strukturen i kommende plenumssamtale. I den avsluttende plenumssamtalen etablerer og utvikler læreren normer for deltakelse i diskusjon og viser sammenhenger mellom elevenes løsninger og kobler dem til matematiske ideer.

Den tredje læreren kjennetegnes av sitt fokus på å snu negative elevidentiteter og bygge selvtillit. Hun inntar en overvåkende og undrende tilnærming til elevene når de jobber med oppgaver, og bruker «skuespill» i sin formative vurdering. Hun stiller elevene spørsmål som ansvarliggjør dem til å gjøre tenkningen, samtidig som de da kan lære henne noe. Hun sjekker også elevenes forståelse i plenumssamtaler og tilpasser undervisningen for å skape læringsmuligheter og utvikle sosiale og sosiomatematiske normer.

De fem dimensjonene i TRU er fremtredende trekk i alle de tre lærernes klasserom, selv om deres undervisningstilnærminger er svært forskjellige. Blant annet er det en likhet at lærerne adresserer viktige læringspunkter i plenum og bruker feilsvar som læringsmuligheter, men hvordan dette gjøres er forskjellig. Lærernes undervisningspraksis er relevant for flere sentrale mål i det nye læreplanverket LK-20. Studien indikerer at både instruerende og utforskende tilnærminger til undervisning er gunstige i norsk kontekst og at tilnærmingene kan komplementere hverandre.