En trøstende kontakt mellom sykepleier og pasient

Abstract

Hensikten med dette essay er å belyse hva trøst i sykepleien kan være og hvordan kontakt mellom pasient og sykepleier kan oppleves trøstende for pasienter. Bakgrunnen for essayet er en pasients brev til sykepleier om det å ha noen å snakke med under behandlingsoppholdet i sykehuset. I samtalen med pasienten kan sykepleier oppnå kontakt, også kontakt med sin egen karakter og grenser. Når vi tror at vi trøster er det ikke sikkert at det er det vi gjør. Trøst er et mysterium og skjer ikke på sykepleiernes premisser. Sykepleiere må være til stede i nuet og snakke med pasientene, engasjere seg og la seg berøre av hva som virkelig er pasientens lidelse. Slik kan dører åpnes og trøst slippe til. I en gjøremålstravel yrkeshverdag for sykepleieren er det utfordrende å delta i en trøstende prosess sammen med pasienten, men det er ikke umulig.