Mellom forankring og forandring. Om kvalitetsledelse i sykehus

Abstract

I 1993 initierte norske helsemyndigheter og Den norske lægeforening et prosjekt for å innføre den institusjonaliserte standarden total kvalitetsledelse (TKL) i seks sykehus av varierende størrelse. Seks år senere fremla en professor ved Den Nordiska Hälsovårds-högskolan en deskriptiv undersøkelse som forteller at innføringen av TKL møter passiv og aktiv motstand hos helsepersonellet i sykehusene. Ovennevnte hovedfagsoppgaves problemstilling er et spørsmål om hva som kan forklare denne motstanden.

Oppgavens forfatter kunngjør at etablert organisasjonsteori kan sies å ha tre perspektiver som tilbyr forklaringer på opposisjonelle holdninger til den type reformvirksomhet som implementering av TKL innebærer. Hun opplyser at de tre perspektivene dreier seg om et instrumentelt, et maktfokusert og et institusjonelt perspektiv. Samtidig tilkjennegir hun en intensjon om å undersøke hvorvidt disse perspektivene og de hypoteser de impliserer kan forståeliggjøre motstanden mot TKL i sykehussektoren.

Forfatteren benytter en komparativ eller multippel case-studie som forskningsstrategi. Dette betyr blant annet at hun anvender longitudinelle kvantitative og kvalitative data fra ulike kilder. Én av hennes hovedkilder er spørreskjemaundersøkelser blant representanter for de fleste kategorier av yrkesutøvere og de fleste avdelinger ved ett av de seks ovennevnte sykehusene. Neste hovedkilde er intervjuer med direktører, kvalitetskonsulenter, leger, sykepleiere og bioingeniører fra administrasjonsavdelingene, medisinske avdelinger, kirurgiske avdelinger, psykiatriske avdelinger, operasjonsavdelinger og klinisk-kjemiske avdelinger ved samtlige sykehus. Nok en hovedkilde er innlegg i ulike typer medier.

Oppgavens forfatter redegjør for debatten som oppstod under innføringen av TKL i sykehusene, og avdekker hvem som var de mest aktive debattantene. Samtidig beretter hun om ulike profesjonsutøveres og avdelingers holdninger til nevnte reform. Hun gjengir også de argumenter som preget diskusjonen om organisasjonsendringen. Videre presenterer hun informantenes utfyllende forklaringer på de reaksjoner som reformen utløste.

Forfatteren sammenligner egne funn av motstand mot TKL i norske sykehus med empiri fra engelske og amerikanske ekspertorganisasjoner. Samtidig undersøker hun hvorvidt etablerte organisasjonsteoretiske perspektiver besitter kraft til å forklare disse funnene.

Undersøkelsen leder til to hovedkonklusjoner. Første hovedkonklusjon er at et instrumentelt perspektiv har minst kraft, et maktfokusert perspektiv mer kraft og et institusjonelt perspektiv mest kraft til å forklare motstanden mot TKL i sykehussektoren. Neste hoved-konklusjon er at ingen av disse perspektivene alene kan forståeliggjøre alle funn av holdninger til TKL blant sykehusansatte, men at de sammen kan forklare samtlige funn.

Avslutningsvis benytter forfatteren Pierre Bourdieus konstruktivistiske strukturalisme eller begreper om kapital, felt og habitus som analytisk verktøy. Hun finner at dette perspektivet alene kan forklare alle funn av motstand mot TKL blant sykehusansatte. På denne bak-grunnen fremholder hun at et bourdieusiansk perspektiv fortjener større anerkjennelse i organisasjonsmessige kontekster.