Jesu ord på korset - forlatt eller fornærmet?

Abstract

Allerede få tiår etter Jesu død verserte det ulike tradisjoner som skildret Jesu ord på korset. Av de tekstene vi i dag kjenner til, er Markusevangeliet det tidsmessig nærmeste korsfestelsen av Jesus. I evangeliet er Jesu siste ord Eloi, Eloi, lama sabaktani? Ytringen er en translitterasjon fra arameisk som oversettes til gresk av evangelisten Markus, før den får norsk språkdrakt i "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" I Codex Bezae, et manuskript som aldersmessig kan plasseres overlappende med de viktigste kodeksene moderne bibelutgaver følger, er ordlyden en helt annen. I Codex Bezae roper Jesus fra korset "Min Gud, min Gud, hvorfor fornærmet du meg!" Med dette som bakteppe fikk oppgaven følgende problemstilling "Jesu ultima verba – et uttrykk for forlatthet eller fornærmelse? En eksegese av Jesu siste ord i Markusevangeliet". Problemstillingen ble angrepet fra to innfallsvinkler; Den ene omhandlet selve oversettelsen ved bruk intertekstuell og mimetisk metode, og rettet seg i størst grad mot forlattheten og parallelliseringen av Jesu ultima verba og Salme 22.1. Den andre tok utgangspunkt i tekstens kontekst, og gjennom samfunnsvitenskapelig analyse ble antikkens kjerneverdier ære og skam koplet opp mot vanæren korsfestelsen representerte. Hensikten var å se hvorvidt det var grunnlag for at Jesus skulle opplevd seg fornærmet av Gud. Forlatt versus fornærmet burde også finne klangbunn i det tekstlige univers, og derfor ble en rekke kristne tekster fra de første århundrene gjennomgått, fra Paulus brev til De apostoliske fedre til de apokryfe skriftene. I samtlige er fraværet av Jesu forlatthet påfallende, mens flere eksplisitt uttrykker den fornærmelsen Jesus ble utsatt for.