«La meg vise vei, bro´»: En kvalitativ studie av mentorordningen til U16 som redskap i forebyggende ungdomsarbeid.

Abstract

Konsekvensene av utenforskap kan være store. For å hindre at ungdom nå eller i senere livsløp befinner seg utenfor arenaer i samfunnet, blir forebyggende innsats trukket frem som strategi. I denne masteroppgaven i sosiologi ved Lektorutdanningen 8-13, har jeg utforsket mentorordningen til U16 som redskap i forebyggende ungdomsarbeid. U16 er et multisystemisk profesjonsfellesskap opprettet av Tromsø kommune i 2019. Et av U16 sine tiltak er mentorordningen. Ungdom som står i fare for utenforskap og viser uønsket atferd på flere arenaer, kan gjennom U16 få tilbud om en ungdomsmentor. En mentor skal være en trygg, ung voksen som gjennom sin relasjon til en mentorungdom skal inkludere vedkommende i positive aktiviteter og miljøer. Hensikten med denne masteroppgaven er å forstå mentorenes opplevelse av egen betydning i forebyggende ungdomsarbeid. Derav er problemstilling: «Hvilken betydning opplever mentorene i U16 sin mentorordning å ha i forebyggende ungdomsarbeid?». For å presisere egen problemstilling formulerte jeg fire forskningsspørsmål. Disse omhandler hvordan mentorene opplever egen rolle, hvilke premisser de legger til grunn for utførelsen av sin jobb, hvilke muligheter de opplever å ha til å fremme endringsprosesser, samt hva slags utfordringer de har erfart i sitt arbeid som mentorer. På søken etter svar på problemstilling, har jeg benyttet kvalitative intervju som metode. Jeg har intervjuet syv ungdomsmentorer som har jobbet i minimum seks måneder som mentor. Gjennom analysen av disse intervjuene, utarbeidet jeg fire funn. Mitt første funn er hvordan mentorene opplever at de bygger et genuint samhold til sine mentorungdommer, noe jeg forstår som solidariske relasjonsbyggere. Mitt andre funn er hvordan mentorene i utførelsen av sin jobb tilpasset seg ungdommens behov og ønsker. Mitt tredje funn omhandler hvordan mentorene opplever at de kan inkludere ungdom i fellesskap ved å underbygge ungdommens positive handlinger og skape mestringsopplevelser som motiverer til tilhørighet. Mitt siste funn er hvordan mentorene opplever at de befinner seg i et spenningsfelt av ulike forventninger. For å drøfte mentorenes opplevelse av egen betydning, vektlegger jeg forskning på arbeid med unge i risiko for utenforskap, samt litteratur på viktigheten av inkludering i fellesskap. Jeg belyser funnene mine ved å benytte symbolsk interaksjonisme. Herunder Goffman og Mead. Avslutningsvis opplevde mentorene egen rolle som å være en støttende forbindelse som fleksibelt tilpasset seg ungdommens premisser. Mentorene opplevde at de kunne bruke en uformell relasjon utarbeidet i formelle rammer til å introdusere ungdom til nye og positive fellesskap som ungdommen kunne delta i.