Havbruk til havs: Fra konsesjon til konkurransefortrinn?

Abstract

Temaet for denne oppgaven er hvordan utviklingskonsesjoner for Havbruk til havs representerer fremtidige konkurransefortrinn. Formålet er å se nærmere på hvorvidt implementeringen av oppdrett på eksponerte lokaliteter representerer en innovasjon i næringen, og hvordan ressursmessige forutsetninger som skal til for å gjennomføre disse. Herunder ligger hvilke tiltak og aspekter som på sikt kan bidra til at konseptet kan oppnå varige fortrinn.

Oppgavens teoretiske rammeverk tar utgangspunkt i ressursbasert teori fra Barney (1991), Porter (1979) og Hunt og Morgan (1995). Fra en slik vinkling vil utviklingstillatelsene ansees som en nøkkelressurs for fremtidige konkurransefortrinn, gitt at konseptet Havbruk til havs representerer en innovasjon av næringen. Hunt og Morgan (1995) argumenterer for at konkurransefortrinn oppstår når en bedrift evner å utnytte sine unike ressurser i sine omgivelser på en måte som gjør de verdifull. Derfor ble det ønskelig for denne oppgaven å undersøke om dette var tilfellet for det innoverende produksjonskonseptet. Derfor har oppgaven tatt utgangspunkt i relevant litteratur og eksisterende erfaringer knyttet til Havbruk til havs for å besvare oppgavens arbeidshypoteser.

Funnene viser til at ved riktig utnyttelse av interne og eksterne ressurser vil prosjektene som stammer fra utviklingstillatelsene på sikt kunne representere konkurransefortrinn. Dette innebærer at det videre gjennomføres omfattende forsknings- og utviklingsarbeid for å optimalisere driften knyttet til biologiske faktorer. I tillegg vil fastsettelse av vilkår fra forvaltningsregimet om grunnrenteskatt og tilgang på nye arealer være viktige faktorer for å skape en oversiktlig konkurransearena og et godt investeringsklima.