Lokale konflikters implikasjoner for Norges Faryabstrategi

Abstract

1 september 2005 overtok Norge som ledernasjon i PRT MEY i Faryab provins. Sikkerhetssituasjonen i Faryab provins har siden den gang utviklet seg i negativ retning med et stadig økende antall sikkerhetsrelaterte hendelser. Denne utviklingen har funnet sted på tross av et stadig større vestlig, og afghansk engasjement, sivilt som militært. Denne studien forsøker å forklare den negative sikkerhetsutviklingen i rammen av lokale forhold og stammedynamikk. Studien er gjennomført som en kvalitativ studie hvor empirien er hentet gjennom deltagende observasjon og skriftlige kilder. De skriftlige kildene som er benyttet er bøker, studier og artikler. Problemstillingen er i hvilken grad den negative sikkerhetsutviklingen i Faryab kan tilskrives lokale forhold og hvordan Norges Faryabstrategi påvirker denne utviklingen? For å besvare problemstillingen analyseres ett distrikt i Faryab provins og implikasjonene funnet her sees opp mot den norske Faryabstrategien. Fra dette kommer det frem at noe av den negative sikkerhetsutviklingen til en viss grad kan tilskrives kulturelle forhold, stammedynamikk og ikke minst lokale konflikter Følgende potensielle implikasjoner for Norges Faryabstrategi identifiseres: 1. Potensialet for å øke det etniske fellesskapet og dermed eskalere konflikten langs etniske linjer. 2. Muligheten for å styrke opprøret ved å styrke talibanfellesskapet. 3. Svekkelse av tradisjonelle beslutningsorgan. Når Norges Faryabstrategien sees opp mot disse implikasjonene kommer det frem at strategien ikke møter disse forhold på en måte som minimerer implikasjonenes negative potensial, snarere tvert imot. Studien beskriver også hvordan Faryabstrategien i verste fall kan lede norske styrker inn i etniske konflikter vi ikke kjenner konsekvensen av og hvorfor det er vanskelig å gjøre det annerledes.