Samfunnsutfordringer som følge av manglende intervensjon: en kritisk analyse av «Responsibility to Protect» (R2P) i Myanmar

Abstract

Denne oppgaven ser på samfunnsutfordringer som følge av manglende intervensjon. Det undersøkes hvordan doktrinen «Responsibility to Protect» (R2P) har sviktet i å beskytte rohingya-minoriteten i Myanmar. I 2017 ble over 700 000 rohingyar drevet på flukt fra sitt eget land og hjem, etter en mangeårig systematisk eksklusjonspolitikk fra myndighetene i Myanmar. Det som har skjedd, og fortsatt skjer, mot rohingyane oppfyller kravene for å bli klassifisert som et folkemord. R2P ble vedtatt på FNs verdenstoppmøte i 2005 som en doktrine skulle forhindre folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser mot menneskeheten. Til tross for dette så har det internasjonale samfunnet fremstått som handlingslammet i denne situasjonen.

Denne oppgaven har dokumentanalyse som metode, med et omfattende kildegrunnlag som baserer seg på gode sekundærkilder. Den ser på utviklingen og rammeverket for R2P, og ser det i sammenheng med blant annet samfunnssikkerhet og teorier om kritisk sikkerhetsteori og folkerett for å belyse hvordan verdenssamfunnet svikter i å beskytte uskyldige mennesker. Strukturelle svakheter i FNs sikkerhetsråd, inkludert vetoretten og prinsippet om statssuverenitet, har hindret effektiv intervensjon under R2P. Oppgaven analyserer også hvordan internasjonal politikk og politiske interesser har svekket implementeringen av R2P. Ved hjelp av dokumentanalyser av ulike FN-rapporter, NGO-publikasjoner og akademisk litteratur, sammenlignes Myanmar-situasjonen med andre kjente R2P-svikt.

Funnene viser at dagens internasjonale rammeverk er utilstrekkelig for å beskytte sårbare befolkninger, spesielt når politiske og strategiske interesser overskygger humanitære behov. Dette er vist seg å være normen. Det vises også at rohingyane har en ekstremt svekket samfunnssikkerhet ikke bare i Myanmar, men også svekket leve- og sikkerhetsforhold i flyktningleirene. Oppgaven etterlyser reformer som inkluderer begrensning av vetoretten i FNs sikkerhetsråd, økt regionalt samarbeid og styrking av internasjonale ansvarsmekanismer, og konkluderer med at anbefalte reformer burde implementeres dersom R2P ikke bare skal forbli en uløst visjon om global rettferdighet.