Show simple item record

dc.contributor.authorGranås, Brynhild
dc.date.accessioned2025-03-13T12:18:57Z
dc.date.available2025-03-13T12:18:57Z
dc.date.issued2024
dc.description.abstractEtappen fra Rohn til Nikolai finner sted nokså tidlig i det mer enn 1600 kilometer lange hundeløpet Iditarod, som har gått gjennom Alaska hvert år siden 1973. Det er på denne etappen spannene skal gjennom The Burns. I et videointervju fra 2012 forteller den norske hundekjøreren Sigrid Ekran om sin ferd gjennom denne sagnomsuste strekningen: <p> <p><i>Det er litt berykta ut av Rohn. Der kjører du på ei steinstrand med bare steiner og røtter. Og så skal du gjennom The Burns, og der er det aldri noe mye snø. Jeg grudde meg til dette, og jeg kjørte ut av Rohn med litt sånn hjertet i halsen. Og det sto nå til sitt rykte. Jeg for utover sandstranda, ingen kontroll og bekka litt og ... Det er skikkelig vondt å dra etter sleden på steiner og røtter. Men jeg fikk nå sleden opp igjen og kjørte over noe som heter The Glacier, og det gikk for så vidt greit. Og kom i The Burns, og der var det ikke noe snø. Der har det vært skogbrann, så det er mange trær som ligger over løypa, og stubber. De har jo prøvd å kutte bort noen trær, men stubbene står igjen som sånne halvmeters stubber som du prøver å svinge unna. Og hundene syns dette er kjempeartig, og de blir skikkelig gira. Jeg hadde alle hundene bare på nakkelina – alle baklinene var av. Jeg hadde absolutt ingen kontroll. Jeg kjente bare at det rykka og nappa i sleden, jeg bekka og hang. Jo mer jeg sa «rolig, rolig!», jo mer gærne ble bikkjene. Det blei en bråstopp i en stor stubbe så da røyk den ene bremsen. Så sto jeg på jernbremsen og kjørte rett i en stein, så gikk jernbremsen. Så hang jeg etter sleden bortover og ble liksom kasta opp i et tre så hele sleden sto oppi et tre. Da passerte Ken Anderson meg, husker jeg, og bare «Good luck» og han hadde ingen sjanse til å stoppe. Det er litt sånn ville vesten inne i The Burns ... (Digitalt museum 2012). </i><p> <p>Her hjemme har ikke minst Finnmarksløpet gjort et nasjonalt publikum bedre kjent med denne formen for langdistansekjøring, der hundekjøreren står bakpå en slede, med hunder trekkende parvis foran. Stilen kalles sledehundestil og ble tidligere betegnet som Nome-stil. Det var i løpet av 1970-årene at langdistanse-sledehundekjøring startet opp i Norge. Den første norske kjøreren deltok i Iditarod i 1977, og Finnmarksløpet, som er Europas lengste tilsvarende løp, ble gjennomført første gang i 1981.en_US
dc.identifier.citationGranås bgr: Kvinner, hunder og polare bragder. Erfaringer fra hundekjøringsliv. In: Hauan MA, Gaupseth S. Kjønn i isen. Fragmenter til ei ny polarhistorie., 2024. Museumsforlaget AS p. 47-71en_US
dc.identifier.cristinIDFRIDAID 2302444
dc.identifier.isbn9788283051292
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/10037/36683
dc.language.isonoben_US
dc.publisherMuseumsforlageten_US
dc.relation.projectIDNorges forskningsråd: 320815en_US
dc.rights.accessRightsopenAccessen_US
dc.rights.holderCopyright 2024 The Author(s)en_US
dc.titleKvinner, hunder og polare bragder. Erfaringer fra hundekjøringsliven_US
dc.type.versionacceptedVersionen_US
dc.typeChapteren_US
dc.typeBokkapittelen_US


File(s) in this item

Thumbnail

This item appears in the following collection(s)

Show simple item record