Cyberspace og ekstremisme: Sårbarheter, fellesskap og forebygging

Abstract

Nasjonal trusselvurdering 2025 konstaterer at det er en økt bekymring rundt hvordan bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi påvirker det sikkerhetspolitiske trusselbildet (PST, 2025). Det digitale skiftet har gitt opphav til et eget domene nemlig, cyberspace, hvor både samfunnsnyttige og skadelige aktiviteter finner sted. Cyberspace må derfor ikke bare forstås som teknologisk infrastruktur, men også som et sentralt domene i dagens trusselbilde.

Denne studien undersøker hvordan ekstremistiske aktører utnytter cyberspace for å spre propaganda, og rekruttere nye medlemmer. Gjennom kvalitativ tilnærming, kombineres dokumentanalyse, ekspertintervju og en illustrativ casestudie av Philip Manshaus saken.

Analysen er strukturert rundt fem sentrale mekanismer som indirekte bidrar til radikalisering i cyberspace: tilhørighet, akselerasjon, anonymitet, normalisering og algoritmer og ekkokamre. Tiltak mot radikalisering diskuteres i en forlengelse av disse som en sjette mekanisme med forebyggende potensial.

Studien viser hvordan de fem første mekanismene samlet skaper en dynamisk digital arena med lavterskel for eksponering av ekstremt og radikalt innhold. Mens enkelte mekanismer fungerer som inngangsporter til ekstreme miljøer på nett, bidrar andre mekanismer til å forsterke radikale narrativer. Enkelte individer med identifiserbare sårbarhetsfaktorer fremstår som særlig påvirkelig for hva de eksponeres for på nett. Samtidig avslører funn i empirien at dette leddet til en viss grad er ekskludert i dagens praksis av forebyggende innsats. Selv om det eksisterer lovende tiltak i norsk kontekst, viser funnene at forebyggende arbeid ikke holder tritt med den hurtige utviklingen i cyberspace. Dette understreker behovet for kontinuerlig og tilpasningsdyktige strategier i møte med ekstremisme og radikalisering på nett.