A Critical Phenomenology of Immigrant Indebtedness: Investigating First-Person Experiences of Permanent Guesthood

Abstract

This dissertation proposes a critical phenomenology of immigrant indebtedness. I define immigrant indebtedness as a particular relation of debt where what is owed is gratitude, and which takes on a special meaning when the debtor in question is racially construed as immigrant. I argue that this debt-relation establishes the person construed as immigrant as a perpetual guest and eternal debtor, independently of their civic status, resulting in a never-ending “labor of belonging” to prove one’s belonging and loyalty to the nation. Moreover, the debt-relation and the labor it yields in also result in certain temporal and affective harms. I argue, more generally, that immigrant indebtedness thus understood functions as a structure and mechanism for exclusion that both depends on and perpetuate the conditionality of belonging experienced by people perceived as “immigrants.” It does so by simultaneously masking and justifying the exclusion and discrimination they experience by veiling it in a language of contract, exchange, and equality that opens for blaming the debtor for any lack or real integration or equality. In the Norwegian context, in which I situate my investigation, immigrant indebtedness legitimizes and upholds a structural kind of inequality between “ethnic” Norwegians and those who are labeled “immigrants” based on how they look or what they symbolize. Adopting a critical phenomenological approach, my aim is especially to describe the existential weight and meaning that immigrant indebtedness takes on in concretely situated individual lives.

I denne avhandlingen gjør jeg en kritisk fenomenologisk undersøkelse av fenomenet «innvandrergjeld». Jeg definerer «innvandrergjeld» som en gjeldsrelasjon hvor det som skyldes er en type takknemlighet, og som får en spesiell betydning når skyldneren er rasemessig konstruert som innvandrer. Jeg hevder at denne gjeldsrelasjonen etablerer «innvandreren» som evig gjest og skyldner, uavhengig av deres formelle status eller tilhørighet i samfunnet, noe som i tur resulterer i et uendelig «tilhørighetsarbeid» for å bevise tilhørighet og lojalitet til landet og samfunnet. Gjeldsrelasjonen og tilhørighetsarbeidet resulterer også i forskjellige negative konsekvenser av eksistensiell art, som jeg har analysert som temporale og affektive skader. Jeg argumenterer mer generelt for at innvandrergjeld fungerer som en sosial struktur og ekskluderingsmekanisme som både avhenger av og viderefører en betinget type sosial tilhørighet. Dette skjer ved at «innvandrergjelda» både skjuler og samtidig rettferdiggjør underliggende ekskludering og diskriminering, nemlig ved å tilsløre disse i et type «kontraktspråk» kjennetegnet av gjensidighet og likhet, som i tur åpner for å moralsk beskylde «innvandreren» selv for enhver mangel på reell integrering eller likhet. I den norske konteksten som utgjør utgangspunktet for min analyse legitimerer og opprettholder innvandrergjeld dermed en strukturell form for ulikhet mellom «etniske» nordmenn og de som blir stemplet som «innvandrere» basert på hvordan de ser ut eller hva de symboliserer. Målet med min kritisk fenomenologiske tilnærming er særlig å beskrive den eksistensielle tyngden og betydningen innvandrergjeld har i konkrete, individuelle liv.