Tinnvatnformasjonen i Vannas proterozoiske lagrekke : sedimentære facies og avsetningsmiljø

Abstract

Vanna representerer den nordøstligste utstrekningen av Vest-Troms gneisregion, som består av neoarkeiske til paleoproterozoiske provinser intrudert av mafiske og felsiske intrusjoner, samt en rekke suprakrustalbelter hvor Vannagruppen utgjør ett av dem. Den sandige Tinnvatnformasjonen utgjør den nedre delen av Vannagruppen, hvor den er konformt overlagret av den mer finkornige Bukkheiaformasjonen. Tinnvatnformasjonen har en primær avsetningskontakt til det arkeiske tonalittiske gneisunderlaget. Tonalitten er intrudert av 2,4 Ga mafiske gangsvermer, mens Bukkheiaformasjonen er intrudert av en 2,2 Ga mafisk laggang. Dette viser at Tinnvatnformasjonen har en alder mellom 2,4-2,2 Ga. Sedimentære facies og deres laterale og vertikale opptreden, tyder på at de nedre 40 meterne av Tinnvatnformasjonen er avsatt i et transgressivt grunnmarint miljø. De nedre 8-10 meterne representerer en foreshore avsetning, mens den resterende delen av lagrekken representerer avsetninger i shoreface sonen. Transportmekanismen for sedimentene i lagrekken er trolig dominert av tidevannsstrømmer, men også påvirket av kraftige stormer. Rekonstruksjon av transportretninger, basert på foresetlagenes helning, viser både vertikale og laterale variasjoner. Lokalitetene ved Valaheia viser en transportretning mot nord-nordvest, i motsetning til ved Vikan der den nedre delen av lagrekken er dominert av en sør-sørøstlig retning og en øvrig del av en sør-sørvestlig retning. Petrografiske undersøkelser og XRD-analyser av sandsteinene og av øvre del av tonalitten, viser en svært ensartet mineralogisk sammensetning, noe som tyder på at sedimentene i Tinnvatnformasjonen kan være derivert fra det tonalittiske gneisunderlaget. Den petrografiske undersøkelsen viser at feltspatkorn både i sandsteinene og i toppen av tonalitten viser beskjeden tegn til kjemisk forvitring, samt at XRD-analyser av sandsteinene peker mot et forholdsvis konstant innhold av feltspat. Fordi feltspat er svært sensitiv for kjemisk forvitring, tyder spesielt den friske plagioklasen på at den kjemiske forvitringen har vært retardert, noe som er kjent fra kalde klimatiske forholdet.