Seiðr : seid, sjamanisme og ergi : en kontekstuell analyse

Abstract

Seid ble i vikingtid og middelalder regnet som den sterkeste og farligste formen for norrøn trolldom. Avhandlingen tar for seg og kombinerer to hovedproblemer som har dominert forskningen på seid: forholdet mellom seid og sjamanisme, og seidmennenes tilknytning til ergi – umandighet og skam. Oppgaven innledes av en gjennomgang av feltets forskningshistorie, og etterfølges av to kapitler der bruken av de skriftlige kildene og begrepet sjamanisme diskuteres. Kap. 5 er grundig og til dels funksjonsrettet analyse av seid som mytohistorisk praksis og av de ulike aspektene ved utøvelsen. Kap. 6 analyserer og diskuterer de seidkyndiges rolle og praksis i lys av den samfunnsmessige konteksten, med fokus på føringene og restriksjonene på utøvelsen av seid. Her trekkes både liminalitet, kjønnsrollemønstre, nid (ritualiserte fornærmelser) og mytiske strukturer inn, samt samisk-norrøne relasjoner i vikingtid. Primærkildene er hovedsakelig skriftlige kilder fra middelalderen, men det refereres også til relevant arkeologisk materiale. Forklaringsmodellene knytter seg til de strengt definerte grensene mellom orden og kaos, som ut fra historiske og mytologiske kilder framstår som sentrale karakteristika ved norrøn samfunns- og tankestruktur. Kaos representerer det ukjente og ukontrollerte, og representerer slik en fare for den idealiserte samfunnsordenen både på et praktisk og mer strukturelt plan. Samtidig er denne sfæren en nødvendig kilde til impulser, forandring, nye muligheter og skjult kunnskap. Ambivalensen til kaos kommer til syne i forholdet til og struktureringen av seid. Samtidig knyttes restriksjonene mot mannlige utøvere til en krigerideologi der trolldom på linje med gift- og snikmord regnes som umandig og æreløst – delvis for å trygge en elite hvis makt er basert på våpen og økonomiske ressurser. Tabuene og restriksjonene anses å ha vokst fram i løpet av jernalderen, i takt med etableringen av en krigerelite. Seidens sterkt sjamanistiske preg muliggjorde bruken av samisk kompetanse på dette feltet og tydeliggjør kompatibiliteten mellom de to folkegruppenes verdensbilder, som også ga seg utslag i nær interaksjon på andre områder. Seid anses likevel ikke som et ”lån” fra samene, men som en arv fra et sjamanistisk kulturkompleks med røtter i en mer naturnær fortid.

This thesis considers two major problems in the research on seiðr: the much-debated relationship between seiðr and shamanism, and the seiðr-men’s association with ergi – unmanliness and shame. My analysis is based on the distinction of order and chaos as major opposing forces in the structuring of old Norse society. Chaos represents a danger to the idealized order which keeps society together, but is also a necessary resource of numinous knowledge and change. Seiðr, by this definition, belongs to the sphere of chaos, as it represents a force of radical change that might even affect fate. The ability to tap into this resource for the benefit of society is limited to the female performers, the vọlur, whereas it is restricted from the sphere of men on account of men’s official roles of power in society. The male performers represent a dangerous breach of central structures of order, defined by gender, and expressed through accusations of ergi. Through their powers, seiðmenn also represent a personal threat to established authorities in a power-based male hierarchy, resulting both in direct, violent counteraction and in encourage-ment of a gender-based taboo, where accusations of unmanliness might stem from the perceived cowardice of indirect action through seiðr. The question of shamanism relies on the definition of the term. The defining elements of a (circumpolar) shamanistic worldview seem integrated in Norse society through myths, cosmology and the perception of the soul, as well as through the seiðr and its performers. Drums have not been located in Norse tradition, but most of the other central aspects of the shaman are represented through the roles, paraphernalia and activities of seiðrfolk, particularly the vọlur, and above all through the mythical chieftain and sorcerer, Oðinn. As shamanism seems too deeply rooted in Norse society to be ascribed to a cultural “loan” from the Saamis or other shamanistic cultures, I propose that seiðr is a heritage of pre-Iron Age shamanism. Changes in and restrictions of the practice are results of societal changes, where the build-up of a powerful hierarchy and an ever stronger division between society and nature are major factors. Norse society’s reliance on the Saamis for cultic purposes serves to underline the similarities of the two cultures’ worldviews, while at the same time suggesting the importance of proximity to nature and outsiderhood/apartness from established society for the ability to perform sorcery, seiðr – or shamanism.