Forskning og utviklings utgiftenes regnskapsmessige reise fra humankapital til immaterielle eiendeler. En analyse av regnskapspraksis i legemiddelselskap som driver med egne forskning og utviklingsaktiviteter

Abstract

“Bedriftens immaterielle verdier kan være minst like høy som bedriftens fysiske verdier”(Ødegaard, 2010). I bioteknologiske selskap som driver med forskning og utvikling består mye av verdiene i nettopp immaterielle eiendeler. I slike selskaper betegnes immaterielle eiendeler som eiendeler uten fysisk substans(NRS 19 immaterielle eiendeler). Siden eiendelene er av den egenart som noe uhåndgripelig, er det vanskeligere å verdsette disse verdiene enn fysiske og monetære verdier. Noe som har ført til at eiendelen har vanskeligheter å vises som reelle verdier i et regnskap. I denne studien fokuseres det på immaterielle eiendeler i form av egenutviklede forsknings og utviklingsaktiviteter. For at forskning og utviklings (FoU) aktiviteten skal kunne settes som en verdi i balansen må den først tilfredsstille kriteriene for en immateriell eiendel, for så tilfredsstille kriteriene for balanseføring. Når da kriteriene er bestått tillater de norske regnskapsreglene(NGAAP) en tosidig løsning, hvor selskapene har valgadgang til å balanseføre egen FoU jf rskl. §5-3 eller kostnadsføre jf rskl. § 5-6. Formålet med denne studien er å undersøke regnskapsmessig periodisering vedrørende egne FoU utgifter hos legemiddelselskap. Det er tatt utgangspunkt i norske legemiddelselskap som forsker og utvikler egne legemidler til mennesker. Ved at legemiddelselskapenes er ekstremt ressurs- og tidkrevende, og i tillegg knytter seg opp mot en kritisk hendelse som markedsføringstillatelse, gjør at bransjen består av en egenart. Markedsføringstillatelsen er en godkjenning legemiddelet må ha for å kunne oppnå kommersiell realisering. På grunnlag av overnevnte ble problemstillingen: Regnskapsmessig periodisering av utgifter til forskning og utvikling av egenutviklede legemidler. For å svare på studiets problemstilling er det sett nærmere på selskapenes prinsipp anvendelse for FoU og årsaker til anvendelsen. Det er også sett på hvilke kriterier som er lagt til grunn for balanseføring av egne FoU utgifter, hvilke FoU utgifter som balanseføres, og til slutt er det sett på i hvilke fase aktiveres utgiftene. Studiet baserer seg på en kvalitativ undersøkelse. For å besvare problemstillingen er det benyttet sekundærdata i form av årsregnskap med tilhørende noter og årsberetninger, og primærdata i form av delvis strukturerte intervju. Undersøkelsen består av ni legemiddelselskap, hvor det er foretatt intervju med fem av selskapene. Deretter er resultatene sammenlignet med hverandre. Studiet konkluderer med at regnskapet er ikke så relevant som informasjonskilde, på grunn av bransjens egenart. Derfor vil behovet for et alternativ regnskap være større for legemiddelselskap enn for andre bransjer. For å tilfredsstille regnskapsbrukernes informasjonsbehov om selskapets økonomiske resultat, finansielle stilling og utvikling bør legemiddelselskapene ha en dualmodell. Altså et tradisjonelt regnskap som komplimenteres med et alternativ regnskap.