Ahmadiyya og «de andre» muslimene i dagens India: Selvkultivering, anerkjennelse og balansekunst hos en omstridt minoritet

Abstract

Denne masteroppgaven handler om ahmadiyya-muslimer i India, og er basert på feltarbeid i en menighet i Delhi. Ahmadiene er en omstridt religiøs gruppe i alle land hvor de er representert, og de har også vært utsatt for forfølgelse, særlig i Pakistan. Dette har ført til migrasjon til en rekke vestlige land, deriblant Norge. Hensikten med denne studien har vært å undersøke hvordan en slik religiøs minoritet «finner sin plass» i et erklært sekulært, men samtidig multireligiøst og mangfoldig samfunn som det indiske.

I India har hindunasjonalister gjennom en årrekke konstruert muslimer som en trussel mot nasjonen, og listen med fordommer knyttet til landets 177 millioner muslimer er lang. Ahmadiyya rammes også av dette i kraft av å være muslimer, og idéer om Indias øvrige muslimer viste seg å være sentrale for ahmadienes utforming av sin egen identitet. Denne oppgaven diskuterer ahmadiyya i lys av de idéer, holdninger og stereotypier som eksisterer om muslimer i India, og beskriver hvordan ahmadiene forsøker å omgå disse ved å stille seg selv og islam i et bedre lys.

Ahmadiyya forsøker å definere seg vekk fra den øvrige muslimske befolkningen gjennom det jeg kaller for selvkultivering. Særlig er de opptatt av høyere utdanning og det å fremstå som «dannet». Målet for denne kultiveringen er å utgjøre en ny virkeliggjort klasse muslimer. I dette finnes også insentivene ahmadiene har for å opptre apolitisk i den indiske konteksten. Jeg argumenterer for at den hierarkiske organiseringen av Ahmadiyya Muslim Jama’at, fra kalifatet og ned til den «vanlige» ahmadiyya-muslimen, spiller en avgjørende rolle for hvordan de distanserer seg fra politikk og potensielle konflikter. Som en kontroversiell religiøs minoritet opplever ahmadiene det som logisk og nødvendig å ha et overordnet fokus på fred. Ahmadiyya-bevegelsen beskytter seg selv ved tydelig grensesetting for sine medlemmer i den hensikt å unngå å bekrefte dominansforhold hvor de selv vil fremstå som den svake part, men dette gjør også at de har utfordringer med å bli anerkjent utenfor egne kretser.