«Hva sier vi når vi sier jeg?» En studie av estetikk og performativitet i den selvframstillende litteraturen, med særlig vekt på skambegrepet i Karl Ove Knausgårds "Min kamp"

Abstract

Den selvframstillende litteraturen har de siste par tiårene fått ny aktualitet. Særlig i Skandinavia har vi sett en tendens til at flere og flere forfattere har vendt seg bort fra fiksjonen og begynt å skrive om seg selv. Fenomenet spenner vidt, men kjennetegnes særlig av eksperimentering med form, sjanger og språk, samt et tydelig og personlig jeg. I tillegg reiser den ofte en rekke spørsmål knyttet til etikk, sannhet og virkelighet. Den tradisjonelle litteraturteorien blir utfordret i møte med selvframstillingen, noe som har vært tydelig i resepsjonen både i akademia og i den litterære og mediale offentligheten. Et av de mest karakteristiske trekkene ved selvframstillingen er dens antropomorfiske og relasjonelle natur. Denne oppgaven undersøker om man ved å ta i bruk performativitetsbegrepet og performanceteori kan få en utvidet forståelse av hvilken særlige estetikk det er som kjennetegner den. Videre er selvframstillingen kjent for å tematisere store og private følelser. Dette bidrar til hvordan vi leser og fortolker fenomenet, både estetisk og personlig. Gjennom eksemplifiseringer fra Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt undersøker oppgaven hvordan skammen og det skamfulle fungerer tematisk, estetisk og performativt i den selvframstillende litteraturen. Avslutningsvis trekkes det noen linjer til mediesamfunnet og en kultur med stadig økende individfokus. Kan vi forstå «realityromanen» som et resultat av et samfunn som krever stadig mer av de som underholder oss?