Med lov og skjønn skal kysten forvaltes

Abstract

Gjennomgangen av lov- og regelverket viser at det skal ivareta mange hensyn. Lov- og regelverket er komplekst og følgelig vil også beslutningsprosessene være preget av denne kompleksiteten. De ulike lovene og forskriftene, og de bestemmelsene i hver enkelt lov og forskrift søker å ivareta både politiske, administrative og faglige hensyn. De forvaltes også på ulike politiske og administrative nivåer som kan ha ulike faglige vurderinger, men som også kan vektlegge forholdet mellom fag, politikk og administrasjon ulikt. Lov- og regelverket åpner for at forvaltningen skal basere sine beslutninger på et bredt spekter av kunnskap, både vitenskapelig og mer erfaringsbasert. Faglige hensyn basert på forskning og annen vitenskapelig kunnskapsinnsamling, må også vurderes i forhold til andre hensyn. Siden ansvaret er fordelt mellom flere nivåer, vil det bli et rom for skjønn og kanskje også områder som blir liggende i gråsoner mellom flere forvaltningsorganer og regelverk. Dette kan føre til ulik behandling, noe en har forsøkt å bøte på gjennom bruk av veiledere. Der det mangler veiledere blir det et større spillerom for individuelt skjønn, noe som kan gi rom for oppfatninger om forskjellsbehandling. Oppdaterte og mer standardiserte veiledere kan bidra til mer forutsigbar forvaltning av arealressursene. Det norske forvaltningssystemet og lov- og regelverket skal i vareta mange faglig hensyn, samtidig medfører organiseringen av systemet at også mange andre hensyn virker inn. Dette fører til at vi ikke bare har et forvaltningssystem som skal forvalte et avgrenset forvaltningsobjekt, men som også utvikler seg i forhold til andre mål og behov. En enklere forvaltningsorganisering kan føre til et enklere lov- og regelverk.