Politiets krisehåndteringsevne i før, akutt og etterkrisefasen

Abstract

Norsk politi har etter terrorhendelsene 22.juli 2011 vært gjennom flere granskninger og evalueringer av sin innsats under denne hendelsen og andre ekstraordinære hendelser. Hendelsene har ført til et økt fokus på politiets krisehåndteringsevne og politiet går i årene fremover inn i en svært spennende periode hvor mye skal endres for å styrke beredskapen i politiet.

Dette studiet har som formål å se på hvilke svakheter og styrker som finnes i evnen til å håndtere kriser i Vestfinnmark Politidistrikt. Studiet er bygget opp rundt Kruke(2012) sin faseinndeling(førkrise, akuttkrise og etterkrisefase) for å synliggjøre hvilke svakheter og styrker som finnes i de ulike fasene. Et utvidet krisebegrep innebærer at kriser sees på som en sirkulær prosess, hvor en etter etterkrisefasen, skal stå styrket tilbake i en ny førkrisefase.

For å svare på problemstillingen har jeg brukt teori fra fagene i masterprogrammet i samfunnssikkerhet og beredskap ved Universitetet i Tromsø. Empirien har jeg hentet fra syv ansatte på operasjonelt og strategisk nivå i Vestfinnmark Politidistrikt, direkte observasjoner, egne erfaringer og dokumentstudier.

Studiet viser at politidistriktet har bygget opp et beredskapsplanverk som brukes aktivt av de ansatte. I førkrisefasen vil dette være en del av forberedelsen for å stå bedre rustet i en eventuell akuttkrisefase. Det arrangeres øvelser i politidistriktet, men formålet med øvelsene og hvem som øves synes å være tilfeldig da enkelte av informantene har vanskelig med å huske når de var med på en øvelse sist. Politidistriktet har ikke bygget opp noen beredskap for nøkkelpersonell(stabsmedlemmer, innsatsledere eller IP3 mannskap), men det viser seg at politifolk stiller opp på sin fritid når det er behov for det.

I akuttkrisefasen belyser studiet at politidistriktet ikke har klart og følge opp politikerne og Politidirektoratets krav om en operasjonssentral bemannet med minimum to tjenestemenn eller kvinner.

I etterkrisefasen er det et manglende fokus på evaluering, læring og organisatorisk læring. Dette er med på å svekke beredskapsevnen og gjør at den sirkulære prosessen fra etterkrisefasen, tilbake styrket i en ny førkrisefase, ikke finner sted. Organisasjonen risikerer da å måtte gjøre de samme erfaringene neste gang en tilsvarende hendelse finner sted.