"Den nordlandske fuglepleie" - herligheter, utvær og celeber verdensarv Mellom tekster og praksiser i Vegaøyan.

Abstract

Den overordnede ambisjon for avhandlinga er å vise hvordan viabiliteten i egg- og dunsankingspraksisen, «den nordlandske fuglepleie», har endret seg over tid. Dette undersøkes gjennom tre begreper som belyser noen av de dramatiske skiftene praksisen har gjennomgått det siste hundreår, fra å være betegnet som stedets herligheter til å bli definert som marginaliserte utvær i etterkrigstiden og til i dag å framstå som celeber verdensarv. Avhandlinga følger innskrivelsen av Vegaøyan på Helgelandskysten på UNESCOs verdensarvliste. Innskrivelsen blir forstått som en global prosess, hvor selve innskrivelsesbegrepet benyttes analytisk. Det globale forstås som en begrepsmetafor, en forståelse av hvordan verden henger sammen, som verdensarvkonvensjonen bidrar til å skape. Det er en slik skapelsesprosess vi følger gjennom innskrivelsen. I nominasjons- og innskrivelsesprosessen endres argumentet for innskrivelse fra strandflate til dunsanking. Dette blir aldri gjort til et tema, verken nasjonalt eller i komitéen, samtidig som samhandlingen viser at dunsankinga var argumentet hele tiden. I denne analysen brytes tekster og praksiser på interessante måter. Det andre empiriske foki i avhandlinga er dunsankingspraksisen eller ærfuglrøkten slik det praktiseres i Vegaøyan i dag. «Den nordlandske fuglepleie» referer til et begrep Carl Schøyen brukte på 1930-tallet for å få nasjonale vernemyndigheter til å forstå relevansen av praksisen for vern av sjøfuglene. I praksisen ligger det et domestiseringsaspekt som betyr at ærfuglrøkterne aldri kan kontrollere fuglene, kun hekkeområdet, noe som bidrar til å forklare hensikten med den gamle forvaltningsmåten, fredlysninger. Fredlysningene blir innganger til å kaste nytt lys over både regionens historie og over framveksten av nasjonal naturforvaltning. I avhandlinga følger vi ei dame som skal bygge opp et nedlagt egg- og dunvær. Gjennom «enskillment of vision» benyttes videokamera for å lære å se som en ærfuglrøkter. En slik eto-etnografisk tilnærming utvider det observasjonelle slik at både mennesker og fugler forstår som samhandlingsaktører, selv om de verken deler språk eller persepsjonsevne. Dette muliggjør at fuglene skrives inn som medskapere i praksisen og det åpner for utforsking av grenseflatene mellom språk og praksis analytisk.