Spesialisering eller samvirke? Om skulptur og arkitektur i gjenreisnings- og vekstårene etter andre verdenskrig

Abstract

Arkitekturens oppgaver går ut over det å legge til rette for våre materielle omgivelser, og omfatter både kulturelle og åndelige behov. Tradisjonelt knyttes også en sentral side ved skulpturen til slike anliggender. Arkitekter, byggherrer, planleggere, billedhoggere og andre involverte tumler med komplekse problemer ikke bare når det gjelder fysiske og materielle løsninger, men også i forhold til spørsmål om bruk og betydning. I dette berøres to områder som ikke må forstås som atskilte. Det ene kan kalles det estetiske, det andre det representative eller symbolske. Det estetiske ble gjerne knyttet til spørsmål om form, proporsjon, komposisjon, planløsning, materialvalg, behandling av lys, forholdet mellom ute og inne, forholdet til omgivelsene, osv. – i korthet det som legger til rette for vår sansemessige og i fenomenologisk forstand kroppslige opplevelse. Det representative eller symbolske berører spørsmål om verkets mening, dets motiv og dets forhold til det vi i vid forstand kan kalle fellesskapets kultur- og åndsliv. Slike temaer ble satt på spissen fra begynnelsen av det 20. århundre, særlig knyttet til modernismen. De berører i alle fall tre perspektiver. For det første forestillingen at skulptur og arkitektur er særegne og i siste instans autonome media. For det andre spørsmål om bygningers og skulpturers plass i samfunnslivet. For det tredje tanken om et mulig samvirke mellom arkitektur og skulptur.