«Det handler om å se og bli sett hele livet». En kvalitativ studie av ungdomsskolelæreres forståelse av lytting i norskfaget

Abstract

Lytteferdigheten har lenge hatt en liten plass både i forskning- og skolesammenheng, særlig i forhold til ferdighetene lesing og skriving. I tillegg blir lytting ofte sammenlignet med å høre, noe som kan gi forestillinger om at alle barn kan lytte. Lytteferdigheten er samtidig viktig for aktiv deltakelse i samfunn- og arbeidsliv. Jeg var derfor interessert i undersøke ungdomsskolelæreres forståelse av lytting i norskfaget, og hvordan de legger opp arbeidet med å utvikle elevenes lyttekompetanse. For å undersøke lærernes forståelse av lytting, valgte jeg å gjennomføre et kvalitativt forskningsintervju. Jeg intervjuet fire norsklærere på fire ulike ungdomsskoler. I hovedsak fant jeg at lærerne forstår lytting som en ferdighet for kunnskapstilegnelse i skolen, og i mindre grad som en ferdighet en må øve aktivt på for å kunne kommunisere i samspill med andre. Samtidig ønsker lærerne at elevene skal kunne lytte aktivt i samfunnet, gjennom å lytte kritisk og vise empati i samspill med andre. Det kan virke som at lærernes forståelse av lytteferdigheten i skolen er et resultat av læreplanverkets mål om kompetanse, der lytting blir beskrevet med et formål om å lære, og mindre grad med formål om å kunne kommunisere. En kan tolke det slik at det er et skille mellom hvordan lytteferdigheten utvikles i skolen, og hva som egentlig forventes av ferdigheten for å kunne delta aktivt i samfunn- og arbeidsliv.