Barns menneskerettslige krav på beskyttelse – En sammenligning av juridiske rammer for bekymringsmelding og undersøkelse i Norge og England

Abstract

Barnets rett til beskyttelse skal ifølge FNs Konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen 1989) fremmes gjennom både lovgivning og myndighetsutøvelse. Både England og Norge har ratifisert barnekonvensjonen, og har nasjonale lover som skal sikre barnets beskyttelse mot vold og omsorgssvikt gjennom at bekymringsverdige forhold blir meldt fra om og undersøkt av ansvarlige myndigheter. Begge land har synliggjort barnets menneskerettigheter i sin lovgivning, herunder prinsipper om barnets beste, lovmessighet, forholdsmessighet og barnets rett til medvirkning. <p>De to landenes lovgivning har både likheter og forskjeller på disse områdene, og i denne artikkelen sammenlignes disse for å belyse hvordan barnets rett til beskyttelse kan påvirkes av landenes nasjonale lovgivning. I England har foreldre adgang til «rimelig fysisk avstraffelse» av sine barn, mens Norge har forbud mot det. I Norge har yrkesutøvere i velferdstjenester plikt til å opplyse barneverntjenesten om bekymringer for barn, en plikt som ikke finnes i England. Terskelen for igangsettelse av barnevernundersøkelse er høyere i England enn i Norge, samtidig har England mer detaljert rammeverk enn Norge for hvilke områder rundt barnet som skal fokuseres på i en barnevernundersøkelse. Barnets beste, som grunnleggende prinsipp, har en mer fremtredende plassering og er mer detaljert beskrevet i engelsk rett enn i norsk. Hvilke konsekvenser kan de ulike forskjeller ha med hensyn til barnets rett til beskyttelse i de to landene? Dette er hovedspørsmålet som diskuteres i artikkelen.</p>

The UN Convention on the Rights of the Child (1989) states that the child’s right of protection is to be secured through legislation and governance. England and Norway have ratified this convention, and have national legislations, which aim to secure the child’s protection against violence and negligence through concerns about the child being reported to and assessed by authorities. Both countries have visualized the child’s human rights in their legislations, amongst others principles of the child’s welfare/best interests, legality, proportionality and the child’s right to be heard. The two countries’ legislation shows both similarities and differences within child protection through reports and assessments, and this article compares the legislations in order to enlighten how the child’s right of protection is influenced by national legislations. In England, parents have the right to use «reasonable punishment» towards their children, which is banned in Norway. In Norway, professionals are obliged to report concerns about a child to the child protection services – this is not mandatory in England. The threshold for initiating a child protection assessment is higher in England than in Norway, whilst England’s framework for assessments is more detailed than Norway’s. The Child Welfare/best interest Principle is placed more prominently and described more detailed in the English legislation than in the Norwegian. What are the possible consequences of these differences with regards to the child’s right to protection in the two countries? This is the main question to be discussed in this article