Abstract
Barnets rett til beskyttelse skal ifølge FNs Konvensjon om barnets rettigheter
(Barnekonvensjonen 1989) fremmes gjennom både lovgivning og myndighetsutøvelse. Både
England og Norge har ratifisert barnekonvensjonen, og har nasjonale lover som skal sikre
barnets beskyttelse mot vold og omsorgssvikt gjennom at bekymringsverdige forhold blir
meldt fra om og undersøkt av ansvarlige myndigheter. Begge land har synliggjort barnets
menneskerettigheter i sin lovgivning, herunder prinsipper om barnets beste, lovmessighet,
forholdsmessighet og barnets rett til medvirkning.
De to landenes lovgivning har både likheter og forskjeller på disse områdene, og i denne
artikkelen sammenlignes disse for å belyse hvordan barnets rett til beskyttelse kan påvirkes av
landenes nasjonale lovgivning. I England har foreldre adgang til «rimelig fysisk avstraffelse»
av sine barn, mens Norge har forbud mot det. I Norge har yrkesutøvere i velferdstjenester
plikt til å opplyse barneverntjenesten om bekymringer for barn, en plikt som ikke finnes i
England. Terskelen for igangsettelse av barnevernundersøkelse er høyere i England enn i
Norge, samtidig har England mer detaljert rammeverk enn Norge for hvilke områder rundt
barnet som skal fokuseres på i en barnevernundersøkelse. Barnets beste, som grunnleggende
prinsipp, har en mer fremtredende plassering og er mer detaljert beskrevet i engelsk rett enn i
norsk. Hvilke konsekvenser kan de ulike forskjeller ha med hensyn til barnets rett til
beskyttelse i de to landene? Dette er hovedspørsmålet som diskuteres i artikkelen.
The UN Convention on the Rights of the Child (1989) states that the child’s right of
protection is to be secured through legislation and governance. England and Norway have
ratified this convention, and have national legislations, which aim to secure the child’s
protection against violence and negligence through concerns about the child being reported to
and assessed by authorities. Both countries have visualized the child’s human rights in their
legislations, amongst others principles of the child’s welfare/best interests, legality,
proportionality and the child’s right to be heard.
The two countries’ legislation shows both similarities and differences within child protection
through reports and assessments, and this article compares the legislations in order to
enlighten how the child’s right of protection is influenced by national legislations. In England,
parents have the right to use «reasonable punishment» towards their children, which is banned
in Norway. In Norway, professionals are obliged to report concerns about a child to the child
protection services – this is not mandatory in England. The threshold for initiating a child
protection assessment is higher in England than in Norway, whilst England’s framework for
assessments is more detailed than Norway’s. The Child Welfare/best interest Principle is
placed more prominently and described more detailed in the English legislation than in the
Norwegian. What are the possible consequences of these differences with regards to the
child’s right to protection in the two countries? This is the main question to be discussed in
this article
Description
Dette er den aksepterte manusversjonen av artikkelen. Publisert versjon er tilgjengelig i
Idunn