Lipider fra kiselalger som potensiell fettressurs i laksefôr. Optimalisering av ekstraksjonsutbytte samt karakterisering av fettsyresammensetning og lipidklasser.

Abstract

Den globale oppdrettsnæringen er i kraftig vekst, noe som har medført et globalt underskudd for marine oljer til oppdrettsfôr. Dette underskuddet er forventet å tangere 40 millioner tonn innen 2030. I tillegg er det forventet et totalt fôrbehov til global akvakultur på i overkant av 87 millioner tonn innen 2025. Dette har medført at laksefôrprodusenter har introdusert vegetabilske råvarer i fôret. Denne andelen har over de senere år også økt, slik at vegetabiler nå står for hovedkomponentene i fôr til atlantisk laks. Dette har medført at laksens posisjon som et helsefremmende sjømatprodukt kan utfordres over tid dersom utviklingen får fortsette. Dette satt i sammenheng med det økende fôrbehovet og underskuddet for marine oljer, har gjort at nye fôrressurser må finnes- og utnyttes. En potensiell løsning på problemet er å benytte seg av marine kiselalger. I denne oppgaven har P. glacialis, C. furcellatus og S. marinoi vært studert som potensielle oljekilder til laksefôr på bakgrunn av egenskaper i fettsyresammensetning og lipidklassesammensetning. Problemet med lipidekstraksjon fra kiselalgene er deres robuste cellevegg. Dette gjør at lipidekstraksjon er krevende, der det kan være problematisk å utvinne alt fettet uten noen form for knusing av celleveggen. Oppgaven har vist at sonikering og UltraTurrax kan øke fettutbyttet. Sonikering hadde imidlertid best effekt på kiselalgematerialet og kunne øke fettutbyttet med opptil 30 prosent. P. glacialis og C. furcellatus viste seg å være særdeles rik på de marine n-3 HUFA fettsyrene, med et høyt innhold av EPA (20:5n-3). P. glacialis kan overskride 50% n-3 HUFA, der fettsyrer som SDA (18:4n-3) står for 10 %, og EPA kan stå for 30% av fettsyresammensetningen. Imidlertid inneholdt mikroalgematerialet noe unormale fettsyrer, som ikke kunne identifiseres via den fettsyreidentifikasjonsmetoden som praktiseres ved NFH. Dermed måtte en ny metode utvikles med utgangspunkt i Christie en tidligere beskrevet metode. Metoden evnet å fraksjonere fettsyrer på bakgrunn av dobbeltbindinger i hydroksylkjeden, som gjorde uidentifisert fett identifiserbart. Ved lipidklasseidentifiseringen måtte også en alternativ metode utvilkes. Dette ble gjort med utgangspunkt i to utbredte metoder. Årsaken var at de eksisterende metodene ikke evnet å isolere fett med svært mye polare lipider. I mikroalgene ble det imidlertid identifisert mye fosfolipider, som er gunstig for opptak og absorpsjon i fisk (særlig i fiskeyngel). Den største andelen av EPA+DHA ble funnet i fosfatidylcholinefraksjonen for P. glacialis. Dermed er olje fra henholdsvis P. glacialis og C. furcellatus potensielle lipid ressurser i laksefôr på bakgrunn av lipidenes kvalitative egenskaper.