Subsidiering av forskning og utvikling

Abstract

Oppgaven tar for seg hvilken innvirkning myndighetenes mål for subsidiering av vekstbedrifter har for valg av subsidieringsrate og samfunnsøkonomisk velferd. Jeg skiller mellom tre mål: maksimering av velferd, maksimering av forskning og utvikling, og et tallfestet mål på FoU-nivået (Lisboa-strategien). Det antas to bedrifter som samarbeider om forskning og utvikling. Modellen kan tolkes som å gjelde for bedrifter i ulike land (myndighetene koordinerer ikke subsidiering), og for bedrifter i samme land (myndighetene koordinerer). Jeg løser modellen som et tre trinns spill, hvor myndighetene velger subsidieringsraten i første trinn, bedriftene velger FoU-innsats i trinn to, og i trinn tre konkurrerer bedriftene om fastsetting av kvantum i produktmarkedet (Cournot-konkurranse) i ett tredje land.

I oppgaven kommer jeg frem til at den høyeste subsidieringsraten ikke nødvendigvis vil gi den største samfunnsøkonomiske velferden. Dersom målet er å maksimere FoU vil støtten fra myndighetene være høyest. Den laveste subsidieringsraten vil myndighetene velge under Lisboa-strategien, som også vil gi den laveste samfunnsøkonomiske velferden når myndighetene er koordinerte.

Konsumentoverskuddet i det tredje landet vil også påvirkes av myndighetenes mål for subsidiering av FoU. Overskuddet til konsumenten vil være størst i det tilfellet hvor subsidieringsraten er høyeste, og visa versa.

Dersom den strategiske egenskapen til FoU-produksjonen skifter, vil dette påvirke virkningen av myndighetenes mål under tre tilfeller: i) velferden vil reduseres ved delvis samarbeid om FoU under maksimering av velferd, ii) velferden vil øke ved delvis samarbeid om FoU under Lisboa-strategien, og iii) velferden vil øke ved konkurranse om FoU under Lisboa-strategien. Subsidieringsraten vil også reduseres ettersom spilloverparameteren blir mindre.