Mot avvikling av trålernes plikter? En gjennomgang av utkjøpsavtaler i nordnorske fiskerikommuner

Abstract

<p>The industry owned trawlers land-lock obligation, originally intended to ensure both greater seasonal distribution of raw material as well as settlement in coastal communities, function poorly and has been put under pressure. This is due to the industrial trawler concept being torn between its role as a raw material supplier with a social responsibility, and its role as profitable actor on a competitive global arena. National and global trends in economics and politics, technological change and changing market conditions, forms a central framework for profitable businesses and which in turn help secure decentralized coastal settlements. Municipalities have obtained a key role by intervening in what isregarded as a closed system made up by private industry actors, a state administrative apparatus and shifting policy strategies. <p>In this paper, we examine one of many fisheries policy regulations - industry owned trawlers land lock obligations - through a theoretical framework including industrial policy analysis to municipal innovation theory. We show how changes in regulations concerning the trawler land-lock obligations have made appeals to the judicial system unsuccessful as an effort to ensure that the catch is landed ac-cording to the original intentions. However, innovative measures in individual municipalities has produced local results, mainly in the form of economic compensations for missed raw material landings. This has also led to the proliferation of strategies among municipalities in similar situations. In this way, local authorities may contribute to the removal of a regulatory failure underpinning an outdated industrial concept. However, as long as the established allocation of quotas remains fixed (the "trawl ladder"), this solution will not increase the quota basis for the coastal fleet, something that could secure a greater diversification of activities along the coast. One should also be aware of the possible impact on the geographic redistribution of fishing rights in the coastal fleet, and the risk that prices of such rights might increase.

<p>Pliktsystemet til de industrieide trålerne, opprinnelig ment for å sikre landing av råstoff og dermed aktivitet og bosetting i kystsamfunn, fungerer dårlig og er satt under press. Dette fordi driftskonseptet dras mellom rollen som sesongutjevnende råstoffleverandør med et uttalt samfunnsansvar, og rollen som en konkurransedyktig eksportnæring. Nasjonale og globale utviklingstrekk i økonomi og politikk, teknologiske endringer og endrede markedsbetingelser, danner sentrale rammebetingelser for lønnsom næringsvirksomhet og derigjennom en desentralisert kystbosetting. Kommunene har tiltatt seg, og fått, en nøkkelrolle; de har gjort ulike forsøk på å gripe inn i det som har vært et lukket anliggende mellom private næringsaktører, et statlig forvaltningsapparat og skiftende rikspolitiske strategier. <p>Vi setter i denne artikkelen industrieide tråleres plikter inn i en teoretisk ramme som spenner fra næringspolitisk analyse til kommunal innovasjonsteori. Vi viser hvordan endringer i regelverket rundt pliktregimet har gjort "rettens vei" nytteløs i kommuners arbeid med å sikre at råstoff landes etter de opprinnelige intensjonene lagt til grunn for pliktsystemet. Innovative grep i enkeltkommuner har derimot gitt lokale resultater i form av kompensasjon for uteblitte råstoffleveranser. Noe som har ført til spredning av strategier og tiltak. Samtidig har kommuner på denne måten bidratt til at reguleringssvikten i et stivt og utdatert industrikonsept kan fjernes. Vi drøfter også både «Sjømatindustriutvalgets» og «Sjømatmeldingens» forslag til avvikling av pliktene. Imidlertid, så lenge den etablerte fordelingen av kvoter ligger fast ("trålstigen"), åpner ikke løsningene for å øke kvotegrunnlaget for kystflåten, noe som kunne sikret en større spredning av aktivitet langs kysten. En bør også være oppmerksom på ordningens effekt på geografisk refordeling av rettigheter i kystflåten, og risikoen for at det som anses som gode løsninger lokalt, kan føre til at prisen på rettigheter drives opp.