Rusforebyggende arbeid i den norske skolen: innsikt i muligheter og utfordringer

Abstract

Denne studien undersøker hvilke muligheter og utfordringer som er knyttet til det rusforebyggende arbeidet i skolen. For å undersøke dette har studien et kvalitativt metodisk rammeverk, hvor det har blitt intervjuet 6 fagpersoner på rusfeltet. Problemstillingen og forskningsspørsmålene blir belyst gjennom George Herbert Meads teori om symbolsk interaksjonisme og Pierre Bourdieus teorier om kapital, sosiale rom, sosiale felt og habitus. Det fremgår enkelte empiriske undersøkelser og begreper som er med på å skape forståelsesramme for funnene. Studien tar for seg flere temaer som kan være med på å påvirke det rusforebyggende arbeidet, i lys av muligheter og utfordringer. Ett tema har vært viktigheten av å skape legitim kunnskapsformidling. Dette drøftes ved hjelp av symbolsk interaksjonisme, for å forstå hvilke faktorer som skaper mening med et budskap. Faktabasert kunnskap om rusmidlenes funksjon blir for enkelte av informantene sett på som mindre hensiktsmessig forebygging. I denne forbindelse tar studien sikte på å forklare hvordan rusmiljøer kan utvikle seg blant ungdom, for å vise hvordan ønsket om innpass i sosiale felt kan stå sterkere enn selve konsekvensene ved å innta rusmidler. Dette vil bli belyst gjennom Bourdieus begreper. Studien viser også til hvordan foreldre kan være både en mulighet og en begrensning i det rusforebyggende arbeidet. Her blir Bourdieus habitusbegrep drøftet. Det blir drøftet hvordan endringstendenser i holdninger kan sees i sammenheng med ulike kulturelle strømninger, og at dette kan være med på å påvirke legitimiteten for det rusforebyggende arbeidet. Denne studien tar også for seg hvordan samarbeid med andre faginstanser kan gi både muligheter men også begrensninger, særlig knyttes dette opp til politiets rolle i det rusforebyggende arbeidet i skolen. Videre fremgår det at nasjonale føringer gir både muligheter og utfordringer. Lærerplanens kompetansemål på områder som berører rus har for informantene blitt oppfattet som noe vage. Samtidig fremgår det i informantenes vurderinger at disse ikke bør bli for styrende, og at slikt de er nedfelt i dag likevel gir mulighetsrom til å tilpasse det rusforebyggende arbeidet etter lokale behov. Effektevaluering er også et tema som har vært et spørsmål, særlig knyttet til spesifikke rusforebyggende programmer. Dette blir drøftet rundt strenge vitenskapelige krav, målevariabler, primærforebyggingens treffsikkerhet og noen legitimitetsutfordringer knyttet til å iverksette tiltak som høyst sannsynlig er effektive.