Å legge til rette for at arbeidsinnvandrere kan leve gode liv. En studie av arbeidsinnvandreres levekår i Tromsøregionen

Abstract

I denne masteroppgaven undersøker jeg arbeidsinnvandreres levekår i Tromsøregionen og hvordan vertskommunene Tromsø, Karlsøy, Balsfjord, Lyngen og Storfjord kan legge til rette for at de skal kunne leve gode liv her.

Befolkningsstatistikken preges av stadig synkende fødselsrater, aldrende befolkning og i det siste også redusert arbeidsinnvandring (Onsager, 2019). Mange kommuner ser på tilflytting, der av også arbeidsinnvandring som et viktig virkemiddel for å opprettholde bosetting, aktivitet, velferdstjenester, økonomisk vekst og sikre næringslivet etterspurt kompetanse. For at denne strategien skal fungere er det avgjørende at arbeidsinnvandrere trives og ønsker å bli værende lengst mulig. Noe så enkelt, men samtidig så omfattende og komplekst.

Basert på samtaler med 106 arbeidsinnvandrere, bedriftsledere, aktører fra frivillighet samt politisk og administrativ ledelse i kommunene, argumenterer jeg for at arbeidsinnvandrere møter på en rekke utfordringer i sine hverdagsliv og at disse innbyggere ikke ivaretas godt nok i dag. Aktørene viser engasjement og vilje til å forbedre arbeidsinnvandreres levekår, men mange har fortsatt en vei å gå i sin tilrettelegging. Jeg er opptatt av å se på både individuelle valg og strukturelle føringer.

For at arbeidsinnvandrere skal kunne leve gode liv i Tromsøregionen, viser deres fortellinger at vi som samfunn må legge til rette for språkopplæring, tilgang til informasjon om lovverk, regler og støtteordninger, dele kunnskap om samfunns- og kulturforståelse samt inkludere i livet på jobb og i fritiden. Samtidig er det viktig å planlegge med bakgrunn i at arbeidsinnvandrere lever transnasjonale liv preget av en skjør tilhørighet, som nå under koronapandemien har blitt tydeligere og mer sårbar.

Næringslivet, frivilligheten og kommunene møter også på en rekke utfordringer. For arbeidsgivere handler det spesielt om offentlige systemer som hemmer deres muligheter til å bistå arbeidsinnvandrere med den praktiske tilretteleggingen, for frivilligheten handler det om deres bedriftsorganisering som preges av en evig søknadsprosess og for kommunene handler det særlig om mangelen på boliger.

I mange sammenheng trekkes språk spesielt fram som nøkkelen til integrering i det norske samfunnet. Norge skiller seg ut fra andre nordiske land ved å ikke tilby arbeidsinnvandrere fra EØS-land gratis språkopplæring, i likhet med de andre innvandrergruppene i landet (Rambøll & Randen, 2021). Hvis Norge fortsatt skal basere sitt samfunn på arbeidsinnvandring, viser mine analyser at arbeidsinnvandrere fra EØS-land må gis en lovpålagt rett til språkopplæring.