Litterær kompetanse i et virtuelt klasserom. En undersøkelse av en digital litterær samtale (DLS).

Abstract

I en tid der hele utdanningssektoren står ovenfor tidenes største pedagogiske omveltning som følge av Covid-19, opplever mange lærere det som utfordrende og vanskelig å få til en digital undervisningspraksis som skaper interaksjon, vitebehov, mestring og samspill. Hensikten med dette prosjektet er å vise hvordan en kan arbeide med litteratur i et virtuelt klasserom for å utvikle elevenes litterære kompetanse, og er derfor et didaktisk bidrag til et felt som er relativt ferskt. I en forlengelse av dette er det også hensiktsmessig å se på hvorvidt elevene skal lese hele verk eller utdrag i klasserommet. Jeg argumenterer for at elevene gjennom lesing av hele verk får øve på å utvikle en mer helhetlig forståelse, og videre oppøver evnen til å tolke et verk hermeneutisk. Forskningsspørsmålet belyses gjennom en kvalitativ undersøkelse av en digital litterær samtale (DLS) om romanen Svart belte (2015) av Marianne Clementine Håheim, gjennomført i én klasse fra en videregående skole i den nordlige landsdelen. For å få en dypere innsikt i funnene er datamaterialet kategorisert etter syv kjennetegn på litterær kompetanse. I arbeidet med kategoriseringen støtter jeg meg til utvalgte analytiske verktøy og begreper fra både Sheridan Blau (2003) og Örjan Torell (2001). Analysen viser at elevene i stor grad evner å produsere egne tolkninger, samtidig som de spiller på hverandres utsagn underveis i dialogen. Et fåtall av elevene var villige til å utsette konklusjonen eller innrømme at de ikke kom noen vei i tolkningen sin, mens noen få viste tegn til å gi opp relativt tidlig i tolkningsarbeidet. En del av elevene stilte spørsmål til gruppemedlemmene sine i løpet av samtalen, men det var gjerne i sammenheng med at samtalen døde ut. Overraskende nok var det kun én elev som viste intellektuell sjenerøsitet gjennom evnen til å innrømme feil, og bruken av fagspråk var sprikende. Et interessant funn er at de gruppene som deltok sist i DLS også er de som viser flere trekk på litterær kompetanse. Gjennom DLS som metode kan en variere litteraturundervisningen også i et virtuelt klasserom, samtidig som en ivaretar det faglige fellesskapet og læringsutbyttet til elevene. Selv om det empiriske grunnlaget er relativt lite, kan det likevel vise en mulig metode for å utvikle litterær kompetanse i digital undervisning.