Hvordan foregår koordinering mellom nødetater under en pågående krise?

Abstract

Koordinering mellom nødetater er noe som har vært på agenda i en årrekke. Allerede i 1953 presiserte Redningsutvalget at koordineringen mellom nødetatene ikke var tilfredsstillende, og behovet for et samvirkeprinsipp begynte å melde seg. De siste to tiår er det flere store hendelser, der evalueringene peker på at koordineringen mellom nødetater ikke er tilfredsstillende. Den overordnete problemstillingen i denne oppgaven er: Hvordan kan interorganisatorisk koordinering mellom nødetatene forbedres? Mer spesifikt undersøker denne oppgaven hvordan koordinering fungerer i formelle og uformelle former mellom nødetatene, og hvordan disse mekanismene påvirker hverandre. Videre ser oppgaven på hvilke faktorer som kan påvirke koordineringen mellom nødetatene, og hvordan faktorene påvirker koordineringen. Oppgaven ser så på hvordan nødetatenes koordinering blir påvirket av krisens omfang. Denne oppgaven har benyttet en kvalitativ forskningsstrategi. Dette er gjennomført som en casestudie, hvor casen har vært interorganisatorisk koordinering mellom nødetater under pågående kriser. Denne oppgaven benytter primærdata fra 12 respondenter, gjennomført som intervjuer. Videre er det benyttet sekundærdata i form av offentlige utredninger og evalueringsrapporter. Denne oppgaven har funnet ut at ulik organisering på tvers av nødetatene påvirker koordineringen negativt. Dette kan forbedres med en mer uniform organisering av etatene. En mer enhetlig organisering vil kunne bidra til at faktorer som merking av innsatsmannskaper, organisering av skadested og utnyttelse av kunnskap blir forbedret. Videre vil relasjoner og kjennskap på tvers av nødetatene bidra til bedre koordinering. For å forbedre relasjoner vil formelle og uformelle møteplasser være effektivt, som f.eks. Operativt Leder Forum. Oppgaven viser også at teknologiske hjelpemidler har en positiv effekt på koordineringen, ved at man skaffer seg et bedre informasjonsgrunnlag. Det argumenteres for at teknologiske hjelpemidler vil kunne bidra til at tidspresset under informasjonsinnhenting blir redusert, dersom teknologien tilpasses beslutningstakere i kriser. På denne måten kan teknologi bidra til at ledere fatter analytisk beslutninger fremfor intuitivt, uavhengig av krisens omfang.