Sosial bærekraft i sjømatnæringen - Er næringen klar for åpenhetsloven?

Abstract

Mange år med økende oppmerksomhet på klimautfordringer knyttet til forvaltning av havressursene har satt miljømessige aspekter i front for diskusjonen om bærekraft i sjømatnæringen. Avsløringer av en rekke menneskerettighetsbrudd i fiskerinæringen i Sørøst-Asia, har derimot tydeliggjort at miljømessig bærekraft ikke er den eneste utfordringen næringen står overfor. Den sosiale dimensjonen har i stor grad blitt nedprioritert. Offentlige rapporter er et viktig utgangspunkt for at utenforstående skal få innblikk i hvordan bedriftene arbeider med å ivareta menneskerettigheter. 1. juli 2022 trer åpenhetsloven i kraft, og vil pålegge bedrifter nye rapporteringskrav om aktsomhetsvurderinger for menneskerettigheter. Disse kravene har siden 2011 vært tydelig formulert i internasjonale og nasjonale frivillige retningslinjer og prinsipper. I denne oppgaven skal jeg derfor undersøke hvorvidt norske sjømatbedrifter er forberedt til å imøtekomme de nye lovkravene, med utgangspunkt i litteratur om bedriftenes samfunnsansvar, åpenhet, betydningen av frivillige retningslinjer og eksisterende lovkrav, og motivasjon for samhandling. Undersøkelsesmetoder for tema som menneskerettigheter har i liten grad blitt dokumentert av forskere. Formålet med denne oppgaven har derfor også vært å utvikle samt teste et metodisk verktøy for å besvare problemstillingen min. Jeg benyttet metodetriangulering, og gjennomførte en dokumentanalyse, med forhåndsbestemte indikatorer, av utvalgte bedrifters års- og bærekraftsrapporter for å undersøke hvordan de i dag rapporterer på menneskerettigheter, samt en tilhørende spørreskjemaundersøkelse for å undersøke holdninger, motiver og andre bakgrunnsfaktorer for rapporteringen. Oppsummert viser resultatene at oppmerksomhet rundt menneskerettigheter i liten grad er dokumentert av bedriftene i undersøkelsen, og rapporteringen oppleves i stor grad som et pliktløp som nøyer seg med å møte minimumskravene. Dette gjenspeiles av at de mellomstore bedriftene, som ikke har hatt noen rapporteringskrav på menneskerettigheter, ikke hadde noe dokumentasjon på at de ivaretar menneskerettigheter i bedriften eller i verdikjeden. De store bedriftene, som er omfattet av rapporteringskravene i rskl. §3-3c, viste følgelig større oppmerksomhet på deres ansvar overfor menneskerettigheter. Likevel virker de frivillige retningslinjene å ha hatt liten betydning for rapporteringen, noe som gjør at bedriftene blir nødt å forberede seg på store omstillinger når åpenhetsloven trer i kraft. Resultatene understrekte viktigheten med lovpålagte krav for å konkretisere innholdet i rapporteringen, og dermed sikre tydelig informasjon om hvordan menneskerettigheter ivaretas i virksomheten.