Energimobilisering og -deponering hos arktisk røye (Salvelinus alpinus) : ved forlenget sult eller fôring om våren

Abstract

Arktisk røye (Salvelinus alpinus) ble brukt for å undersøke fysiologiske og biokjemiske forskjeller mellom en gruppe fisk sultet og en gruppe fisk tilbydd fôr i den samme perioden. Dette var i forlengelsen av en vinterfase der fisken hadde lite eller ingen fôrinntak. Forsøksfiskene var 360 individer med bakgrunn i en anadrom røyebestand fra Vårfluesjøen på Svalbard. Disse ble holdt ved Havbruksstasjonen i Kårvika. Fiskene ble holdt på simulert naturlig fotoperiode (69 oN) og konstant ferskvannstemperatur på 5 oC fra 25. mars til 17. juni 2010. De ble også fulgt opp etter forsøksslutt, fram til 17. august, med observasjoner på vekt, lengde og morfologiske tegn til kjønnsmodning. Den sultede fisken hadde signifikante reduksjoner i vekt og kondisjonsfaktor gjennom forsøket, samt en mobilisering av kroppsfett, leverglykogen og kroppsprotein. Rundt halvparten av vekttapet skyldtes tap av vann. Parallelt med dette ble det målt en tilsynelatende nedregulering av det metabolske apparatet. Dette med bakgrunn i en reduksjon i den totale katalytiske kapasitet hos flere leverenzymer sentrale i metabolske prosesser; glukose-6-fosfat dehydrogenase (G6PDH), 3-hydroksyacyl-coenzym A dehydrogenase (HOAD) og laktat dehydrogenase (LDH). Blant fisken tilbydd fôr var det en stor variasjon i når fisken startet å øke i vekt. Enkelte individer økte i vekt gjennom hele forsøksperioden, mens andre ikke startet å øke i vekt før etter forsøksslutt. Det var en klar sammenheng mellom kjønnsmodning og vektøkningstidspunktet, der individene som var på et kjønnsmodningsspor startet å øke i vekt tidligere enn umoden fisk. Fisk som økte i vekt gjennom hele forsøksperioden akkumulerte fett, protein og leverglykogen, og hadde en tilsynelatende oppregulering av det metabolske apparatet i takt med økende vekst. Fisk som ikke økte i vekt gjennom forsøksperioden var sammenliknbare med fisk som ble sultet, men hadde et noe lavere vekttap enn disse. Det ble forsøkt å modellere fettinnholdet i forsøksfisken. Vanninnhold viste seg å være godt egnet, mens kondisjonsfaktor var mindre egnet for å modellere og predikere fettinnholdet.